8. kapittel, 1. del: Ahaverus de Créqui, dit la Roche og Krabbekrigen 1. Carl Gustav-krig	Første gang publisert 14. august 1998 Siste gang oppdatert 14.oktober 2007
	Av Carsten Berg Høgenhoff
	Forrige kapittel Neste kapittel

• 1. Carl Gustav-krig og Krabbekrigen 1657-1658
  • Offiserer rekrutteres i Nederland
  • Til Nederland etter ammunisjon
  • Skulle utenlandske offiserer kommandere nordmennene?
  • Norges eldste morter
  • Jemtlandstoget
  • Beleiringen og okkupasjonen av Frøsø skanse
  • Den nedverdigende Freden i Roskilde
  • Ahasverus de Créqui forblir i Jørgen Bjelkes tjeneste

---

1. Carl Gustav-krig og Krabbekrigen 1657-1658

Innledningen til krigene 1657-1660 - i Norge kjent som Krabbekrigen (1657-58) og Revansjekrigen eller Bjelkefeiden (1658-60) - omtaler Yngvar Nielsen på følgende måte: "Ved Kong Frederik den Tredies Krigserklæring mod Sverige, den 1ste Juni 1657, blev der taget et Skridt, der i sin Begyndelse var ligesaa letsindigt, som det blev ulykkeligt og skjæbnesvangert i sin Udgang."

Målsetningen med krigen var å vinne tilbake land Danmark-Norge tapte under Hannibalsfeiden 1645 - for Norges del Jemtland og Härjedalen, for Danmarks del Halland. Resulatet var at vi tapte Bohuslen, inntil da en del av "det norske grunnfjellet" rundt Viken. Danmark mistet Skåne, Blekinge og - for en tid - Bornholm. I tillegg gikk alt som var vunnet i krigen tilbake til Sverige, og til tross for stor krigslykke nordenfjells måtte Jørgen Bjelke se Jemtland og Härjedalen tapt, i tillegg til Trøndelagsfylkene og Romsdal. Dette var den for Danmark-Norge forsmedelige Freden i Roskilde 1658. Tapet var komplett og nedverdigende, mens seieren sett fra svensk side beskrives som den mest fordelaktige fredsavtale landet noensinne har inngått ( Sveriges Historia b. IV).

Dette var i hovedtrekk innholdet i den 1. Carl Gustav-krig 1657-58.

For en stakket stund var altså Trondheim med Trøndelag og Romsdal styrt av svenskene, men bildet ble raskt endret da de norske styrkene iht generalløytnant Jørgen Bjelkes dristige krigsplan allerede før jul samme år tok Trondheim tilbake fra den beleirede svenske lensherre Stjärnskiöld i Trondheim.

Vi skal ikke glemme at krigen nordenfjells bare var en liten bit av en større nordisk krig. Etter Freden i Roskilde ble svenskekongen Carl X Gustav overmodig - han ville ha hele Danmark og gikk til felttog mot København. Den samme dumdristighet som året før hadde preget Frederik III fikk nå Carl X Gustav til å feilvurdere situasjonen. Ikke minst hadde stormaktene i Europa dyp motvilje mot et sterkt Sverige, og støtten til Danmark-Norge var utslagsgivende for Københavnfreden 1660. Den 2. Carl Gustav-krig gikk med andre ord ikke like godt for svenskene som den første.

Alle disse begivenheter er for omfattende for denne fortellingen som primært handler om Ahasverus de Créqui dit la Roche. Likevel er de sentrale: Det var disse begivenhetene som bragte Ahasverus de Créqui til Norge!

En god kilde til de innledende par årene i Ahasverus de Créquis tid i Norge er Dr. Yngvar Nielsens " Kampen om Trondhjem 1657-1660 ". Ahasverus de Créqui dit la Roche er her nevnt på sidene 46, 52, 59, 62 og 92. Den inngår som en større del av "Festskrift i anledning Trondhjems 900 aars jubilæum 1897" utgitt av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem 1897. "Kampen om Trondheim 1657-1660" er forøvrig en bearbeidelse av Nielsens militærhistoriske debutverk fra 1868; "De nordenfjeldske Begivenheder 1657-1660".

Det nedenstående er for en stor del basert på Nielsens bok og Jørgen Bjelkes egen selvbiografi . En forsiktig analyse av stoffet forteller oss at kaptein Ahasverus de Créqui dit la Roche har vært en dyktig offiser som har hatt tillitt hos sine overordnede helt opp til premierkommandant oberst, senere generalløytnant Jørgen Bjelke og lensherren i Trondheim, Peder Vibe (navnet staves Wibe i eldre skrifter). Vi skal dog ikke trekke den nederlandske kapteinen og senere majorens betydning for langt - han er ikke nevnt ved navn hos Bjelke selv, og vi må ut fra sammenhengen slutte oss til de begivenheter som kan knyttes til Ahasverus de Créqui dit la Roche i Bjelkes selvbiografi.

Jørgen Bjelke skrev sin selvbiografi sent i livet, omkring 30 år etter at disse begivenhetene fant sted. Boken bærer preg av å være en forsvarstale for Bjelkes egne bedrifter, tildels heftet med store overdrivelser der han kan etterprøves. Vi skal derfor behandle opplysningene med forsiktighet, men likevel ikke underslå at Jørgen Bjelke er en god kilde til forståelse av begivenhetene 1657-60.

Vi begynner med begynnelsen.

Offiserer rekrutteres i Nederland

Jørgen Bjelke var ikke direkte involvert i rekrutteringen av offiserer i Nederland. Frem til den tid da han fikk ble utnevnt til Generalcommissarius, var det lensherren i Trondheim, Peder Vibe, som sammen med Chr. Fr. von Gersdorf sto for utrustningen av hæren. Vibe var blitt utnevnt til lensherre i august 1656, og denne driftige statsmannen med diplomaterfaring fra de viktigste europeiske landene ser klart ut til å ha blitt sendt til Trondheim med tanke på et snarlig militært innfall i Jemtland. I alle fall er han raskt på befaring i Trøndelag, hvor han konstaterer at det står så som så til med den militære slagkraften, og vinteren 1657 anbefaler han kong Frederik III å opprette et 2. Trondhjemske regiment i tillegg til det som allerede er der, slik at man kunne få regimenter av mer moderne 1650-talls-størrelse.

Vibes anbefaling var å fremskaffe norske eller danske offiserer. Vi ser av korrespondansen med rikshovmesteren at han hadde liten tro på at nederlandske eller franske offiserer skal kunne kommandere norske soldater. På dette punkt skulle Vibe ikke få sin vilje. Allerede i lang tid hadde Nederland forsynt danskekongen med mannskaper såvel som finanser, og det var naturlig for Danmark-Norge å henvende seg til Nederland i disse anliggender.

Som en forberedelse til krigen ble Jørgen Bjelke utnevnt til "Generalcommissarius nordenfjells" den 11. april 1657. Dette kom som en kontrabeskjed til ordre av 9. mars 1657, der Jørgen Bjelkes bror, lensherren på Bergenhus Ove Bjelke, ble beordret til generalkommissarius i Trøndelag mens lensherren i Nordlandene, Preben von Ahnen, skulle være generalkommissarius i sitt len.

Den 4. mai 1657 ble det fra København gitt Vibe en skriftlig ordre om å dele det i Trondhjemske regiment. Det ser ut til at det var Frederik IIIs mening at oberstene von Gersdorff og Mansfeld skulle lede de to Trondhjemsregimentene, men det var ikke avgjort hvem som skulle ha kommandoen nordenfjells ( Johnsen , Krabbekrigen og Gjenerobringen av Jämtland, s 128).

Ved kongelig erklæring av 9. mai ble det meddelt at Jørgen Bjelke "som Generalcommissarius at kommandere Militien nordenfjelds i Vårt Rige, som der nu allerede findes eller herefter did komme kan". Han skal kommandere militsen til hest og til fots nordenfjells "under og næst os elskelige Peder Vibe og ved hans råd", som det videre heter i samme kongebrev ( Johnsen) .

I en kongelig bestalling til Jørgen Bjelke av samme dato - 11. mai - nevnes ikke (som i kongebrevet) at Bjelke skal ligge under Vibes kommando, men det fremgår at han skulle lytte til Vibes råd. I denne sammenheng skal vi ikke glemme at Jørgen Bjelke inntil da ikke hadde høyere stilling enn major. 36-åringen fikk derfor en militær kommando som lå langt over hva grad og militære bragder under Hannibalsfeiden (da han var kaptein) skulle tilsi. At kongen gav befaling om at Bjelke skal lytte til den langt mer erfarne Vibe, kongens høyst betrodde mann, var naturlig.

I et brev av 16. mai gis Peder Vibe underretning om Bjelkes utvidede fullmakter. Bjelke - som var befalingsmann over Agdesidens len (Kristiansand S) var i Skien da han fikk beskjed om sin nye stilling. Han reiste først til Akershus (Oslo) hvor han møtte stattholderen Nils Trolle samt Iver Krabbe og Vincens Bildt, deretter tilbake til Skien og gjennom Telemark til Haukeli. Fra Hardanger kom han så med båt til Bergen, hvor han treffer sin bror Ove Bjelke, lensherren i Bergenhus. Her begynner den 6. juni 1657 Jørgen Bjelkes regnskap som generalkommissær med innkjøp til det kommende felttoget. Pistoler, svovel, salpeter og harpiks er blant de varer han utruster seg med.

Vibes arbeid gikk i mellomtiden sin gang gjennom vinteren og våren 1657 mht krigsforberedelsene i Trondheim. I realiteten var det Vibe som ledet krigsforberedelsene i Trøndelag helt til Bjelke kom til Trondheim i begynnelsen av juli måned.

Noe materiell ble skaffet fra andre steder i landet, og vi ser også at Vibe har rettet spørsmål til finansmannen Selio Marselius om å skaffe våpen fra Nederland. Marselius var ofte en villig hjelper i nøden - mot god betaling.

Først 4. mai 1657 kom kongens ordre om å dele Trondhjemske regiment, en ordre Vibe ikke kan ha mottatt før i slutten av mai. Iht Johnsen vet man ikke nøyaktig når delingen tok til, men det nye kunne ikke settes ordentlig opp før de vervede utenlandske offiserne kom til Trondheim.

Oberst Henrik Frederik Mansfeld fikk i oppgave av Peder Vibe å verve offiserer til det nye regimentet i Trondheim. Han ser ut til å ha fullført oppgaven i Nederland i nært samarbeid med Frederik IIIs resident (ambassadør) i Haag, Peter Charisius, som skal ha stått for selve rekrutteringen. Mansfeld avgikk deretter ved døden og fikk ikke selv følge de nyvervede offiserene til Norge. Denne oppgaven ble utført av Mansfelds svoger, major François de Fin - og fra den 15. juni 1657 er de ifølge regnskapene lønnet i dansk-norsk tjeneste. Noe senere ser det ut til at de har ankommet Trondheim. Iht Johnsen kommer de til byen mellom 15. og 20. juni.

Svenske observatører som hadde vært på marked i Trondheim rapporterte den 8. juli til landshøvding Johan Oxenstierna i Gävleborg at bl.a. et skip med "till tahlet 200 personer" over- og underoffiserer hadde landsteget i Trondheim ( Johnsen , s. 130)

Så snart Bjelke var kommet til Trondheim fra Bergen, må med andre ord organiseringen av 2. Trondhjemske Infanteriregiment ha startet. En hektisk tid med krigsforberedelser lå foran dem.

Om offiserene som ble hentet i Nederland står følgende å lese i « Norges Historie » (1911): «De frembød (-) seg imellom et høyst uensartet materiale, nærmest som de siste landsknekter, med hele det preg som klebet seg til denne klasse». Det var med andre ord en fargerik gjeng som kom til landet på forsommeren 1657, og Ahasverus de Créqui dit la Roche var blant dem.

"Av disse offiserene utviklet det seg etterhvert en grunnstamme av den norske hærs befalingsmenn", sier Nielsen videre. Det kan kanskje diskuteres om dette med "grunnstamme" er riktig. Hvis noen utgjorde grunnstammen i det norske forsvaret på den tiden, var det til en stor grad tyske offiserer.

Om Ahasverus de Créqui står det (s 286): «En kaptein ved navn Asverus de Créqui havde, antagelig for sin tapperheds skyld, faet tilnavnet Klippen og omtales med tillægget: dit la Roche. Hans efterkommere blev i landet og kaldtes i lange tider Créqui de la Roche.» Blant andre familier som kom til Norge samtidig, legger vi forøvrig merke til Michelet og Coucheron. Sistnevnte, Willem Coucheron , var som de Créqui dit la Roche av fransk adelsfamilie, og som vi skal se senere deltok de to sammen under okkupasjonen av Marstrand 1677, hvor Coucheron ble kommandant. Ytterligere kommentarer om Coucheron finnes under kapittelet om Gyldenløvefeiden .

Ahasverus de Crequi dit la Roches romantiske tilnavn, "Klippen", må vi dog ta med en klype salt. Se nærmere om dette i kapittel 5 .

Skulle utenlandske offiserer kommandere nordmennene?

Som nevnt var lensherre Peder Vibe noe betenkt over å ta inn utenlandske fremfor danske og norske offiserer, og like betenkt var han over å la de nyervede franske og nederlandske offiserene ha kommando over de norske troppene alene. Når de likevel var blitt vervet, skriver han til kongen i København "... hans Kongelige Majestæt kan se, at de meste deraf ere Fransoser og Hollænder, hvis Commando vores norske Soldater ikke vel skulde forstaa, hvorfor jeg mener, at hvert Compani, naar det er delt, maa forsees med halvt af det gamle og halvt af de nye Offisærer". Likeledes stilte Vibe seg tvilende til Bjelkes dobbeltrolle som øverstkommanderende for hæren nordenfjells og regimentsjef for 2. Trondhjemske Infanteriregiment.

Disse rådene ble ikke tatt til følge, og da 2. Trondhjemske Infanteriregiment ble lagt under oberst Jørgen Bjelkes kommando beholdt 1. Trondhjemske Infanteriregiment sine gamle offiserer - mens det nyopprettede regimentet fikk nye. Her inngikk "Asverus Crequj Dit La Rosche" og hans kompani med 124 mann fra Leksvik, Frosta, Åsen, Skogn og Levanger ( Hærens fotfolksregimenter indtil 1662 ).

Det 2. Trondhjemske Infanteriregiment under Bjelkes, oberstløytnant Fr. O. Budde og major François de Fins kommando, bestod av tilsammen 194 offiserer og 861 menige, totalt 1055 mann. 1. Trondhjemske Infanteriregiment under oberst Christopher Frederik von Gersdorff, oberstlt. Reinhold von Hoven og major Ole Jakobssøn von Lindens kommando bestod av 186 over- og underbefal og 987 menige, totalt 1173 mann. Tilsammen utgjorde de to regimentene dermed 2228 mann ( Johnsen ).

Fra denne tiden var det Bjelke som ble selve drivkraften og sjelen i den norske krigføringen. I løpet av to måneder stablet han på beina en kampdyktig hær som gjorde sin jobb med glans nordenfjells.

Mange av offiserene som kom fra Frankrike og Nederland hadde "kun været Underofficerer eller Menige, hvilke nu i Mangel af andre og bedre kræfter maatte antages som Officerer" ( Nielsen , Kampen om Trondheim).

Under forberedelsene i Trondheim fremkom tildels sterke klager på de fremmede som var kommet til byen. Noen av offisersemnene var forøvrig ubrukelige, og én - Roland van Told - ble allerede fra Trondheim sendt hjem til Nederland med diagnosen sinnssyk. Om en annen - rittmester von Hülsthorst - fortelles at han hadde rømt unna en drapsdom på en annen rittmester i Preussen. Samme von Hülsthorst var forøvrig blant de få som lot seg forlede til svensk tjeneste etter tapet i 1658 - mot, skal vi se, Bjelkes ønske og Frederik IIIs befaling. På grunn av sin fortid som drapsmann mens han var i svensk tjeneste i Preussen måtte von Hülsthorst imidlertid benådes av Carl X Gustav før han kunne tre i svensk uniform, men i mellomtiden ble han arrestert i Bergen sommeren 1658. De hadde ingen nasjonalfølelse, disse europeiske yrkesoffiserene, men lot seg verve der mulighetene bød seg.

Det fortelles også at "Som ægte Landsknegte, der levede i krigen og af Krigen, havde flere af disse Officerer sin "Kvinder" eller Hustruer med, der nu bleve tilbage i Trondhjem" (idet regimentene marsjerer mot Jemtland). Ahasverus de Créqui er ikke spesifikt nevnt i denne sammenheng, i motsetning til major de Fin og kaptein Benthemb. Vi kan ikke her få bekreftet om Ahasverus de Créqui dit la Roches ektefelle og barn ble med til Norge allerede så tidlig - men det kan altså ha vært tilfelle.

På den annen side nevner Olaf Jæger to barn som skal ha vært døpt i Nederland etter at Ahasverus de Créqui dit la Roche kom til Norge. Nedenfor skal vi se at han kan ha vært hjemme i Nederland i forkant av begge disse barnefødslene, noe som kan antyde at han bragte sin kone hit først når krigshandlingene var over og Freden i København 1660 var et faktum. Se nærmere diskusjon om dette i kapittel 11 - Stamtavle .

Til Nederland etter ammunisjon

Ikke lenge etter at Ahasverus de Créqui dit la Roche kom til Trondheim, fikk han ordre om å returnere til Nederland for å skaffe mer ammunisjon. I en fotnote på side 46 i " Kampen om Trondhjem 1657-1660 " finner vi at "en av de nyhvervede officerer (Crequi dit la Roche)" måtte begi seg tilbake til Nederland i viktige forretninger som hadde med krigen å gjøre. Den 27. juni skriver Peder Vibe til Charisius i Nederland at han må fremskaffe hva "velbemeldte Kaptein sig paataget haver, og maa ingen Tid herudi forsømmes videre med velbemeldte Kaptein". Med seg på reisen ser Ahasverus de Créqui ut til å ha hatt en anvisning på 1000 riksdaler til Charisius.

Norges eldste morter

Illustrasjonen: I flere år har vi håpet å finne tegningen av Norges eldste morter som Ahasverus de Créqui dit la Roche bragte til Norge, og i mellomtiden har vi vist denne tegningen av en annen morter. 14. oktober 2007 fikk vi tegningen fra Tøjhusmuseet i København - se nedenfor! Våpenet oppstod på 1300-tallet og er den eldste kanontypen, med kruttkammer av mindre tverrrmål enn selve kanonrøret. På 1400-tallet begynte man å utstyre morteren med understell - først blokklavetter som her - og senere også hjullavetter. En morter bringer prosjektilet i en høy, kort bane, og ble tidlig brukt til å skyte steinkuler og senere bomber og kuler av metall over forsvarsmurer, åskammer og andre hindringer. Ill via Michael G. Landmark, København.

Om det som angivelig er Norges eldste morter er det forøvrig berettet mer i Artilleriregiment nr 3's historie : "En spesiell historie knytter seg til denne kaptein "Klippen" at han så sent som i juni 1657 måtte begi seg tilbake til Nederland for å skaffe krigsmateriell. En spesiell 36 punds tappemorter støpt av Gerard Coster (Gerhard Koster) i Amsterdam året 1657 skal finnes på museet på Akershus. Denne morteren bærer foruten Fredrik IIIs monogram, støperens navn og årstallet 1657, også bokstavene WPW og navnet "la Roche". WPW står for "Welbyrdige Peder Vibe" (dvs lensherren i Trønderlag) mens "la Roche" er fransk for "Klippen". Denne morteren kostet 1150 rdl - 1 mrk ifølge regnskapene fra Trondhjems len 1657-58. Denne morteren har altså inngått i det artilleriet som var med under Jemtlandsfelttoget og vært virksom foran skansen".

Armémuseets beskrivelse er som følger: "Den 36 pds Morter Nr 748, udentvivl den samme, der 1745 nævnes som 70 pds eller 72 pds. Morter efter Granatens Vægt, boret paa 85 Pd Granat og henhørende til Munkholms Bestykning, er mærkelig ikke blot som støbt i Udlandet for den danske Krone, men tillige som den ældste danske Tappemorter, der kjendes, tilmed af en for en saadan eiendommelig Form. Kjedlen er 1 19/32 Kal. lang, det cylindriske Kammer 15/32 Kal. langt og 13/32 Kal. i Diameter. Forstykket har en lav dobbelt Mundingsfrise og er skilt fra det cylindriske Mellemstykke ved en besynderlig, 1/2 Kal. høi, kvadratisk Platte, hvis fire plane Sider tangere Mellemstykkets Cylinder; denne er ved en artikuleret Bægerflade forbundet med det glatte, næsten cylindriske, men dog mod Bunden noget forjyngede Kammerstykke, hvis Bundflade er noget, men ikke stærkt hvælvet.

Til Kammerstykket ere Tapperne støbte, og det saa langt agterligt, at deres Axe ligger under eller bag Bundfladen; men Tapperne ere støttede til Kammerstykket ved Bryster langs hver Side af dette. Paa den store firkantede Platte findes Frederik d.3dies Ciffer, paa Mellemstykket Bogstaverne W.P.W., og mellem to ganske smalle Baand: "Gerhard Koster me fecit Amsterdam Anno 1657", endelig paa Kammerstykket det ukjendte Navn "Laroche", ligesom de øvrige Mærker og Indskrifter i ophøiet Skrift. En Skizze af denne mærkelige Tappemorter haver i Artilleriets Tegnearkiv, 1ste Afsn., II, 10, Nr 46."

8. oktober 2007 skriver Statens Forsvarshistoriske Museum i København til meg, og forteller at beskrivelsen er et sitat fra Otto Bloms Ældre Danske metal og Jern Stykker, utgitt i 1891 (1889? [1]) . På side 217 henvises det til at morteren skal være på Artillerimuseet på Akershus - men, skriver de, "tegningen findes dog i Tøjhusmuseets arkiv som A-643." Tegningen er gjengitt til høyre!

Oberst Dag Strømsæther beretter følgende om morteren Ahasverus de Créqui skal ha bragt til Norge: "Dette den eldste tappemorter som er kjent i Danmark-Norge. Den var brukt på Munkholmen, registrert ved det tidligere Armémuseet, men ikke ved dagens Forsvarsmuseum.

Vi kan anta at Ahasverus de Créqui dit la Roche har kjent til Gerard Coster fra tidligere. For det første var dit la Roche selv petardier og ekspert på sprenglegemer, og derfor allerede "i faget". For det andre finnes det familiære bånd mellom Coster og dit la Roche. Se Annette Sweerts ' opplysninger som leder frem til dette (august 2001) i artikkelen om Sweers-familien.

Gerard Coster hadde forøvrig en bror bosatt i Amsterdam, hvor han er kanonstøper. Vi må derfor anta at Coster-familiens kunnskaper har vært kjent for dansk-norske militærmyndigheter, og denne koblingen mellom kjennskap til faget, slekstskap gjennom sin kone til Coster og det faktum at Coster-brødrene allerede er etablert i København kan ha gjort det til et neturlig valg å la Ahasverus de Créqui dit la Roche foreta denne reisen.

Interessant er det også å merke seg at Ahasverus de Créqui dit la Roche ser ut til å benytte anledningen til å gjøre opp gammel gjeld når han så raskt er tilbake i Nederland. En av hans kreditorer opplyser sensommeren 1657 at dit la Roche har betalt for seg i forbindelse med arveoppgjøret etter faren.

Jemtlandstoktet

Illustrasjonen t.h.: Generalløytnant, premierkommandant Jørgen Bjelke, fra boken Norge i det 17de århundre og slekten Bjelke til Østråt

På marsjen mot Jemtland ser Jørgen Bjelke ut til å ha hatt omkring 2000 mann under seg. De utenlandske offiserene sto i sterk kontrast til de norske bondeguttene de skulle kommandere, i all hast utskrevet som soldater og uten noen form for krigserfaring.

Arméen var på ingen måte fullt utrustet. Uniformene var røde og blå, men hva annet utstyr angår ser det ut til å ha vært ymse. Mye av utstyret hadde soldatene bragt med seg fra sine egne hjem. Av de norske offiserene var det bare et fåtall som hadde krigserfaring; her var de fremmede offiserene deres overmenn. Til tross for at mange var vervet blant menige og underoffiserer, hadde de erfaring fra den europeiske slagmarken under Tredveårskrigen.

For å samle armeen og skape en enhetlig flokk av den, ble det viktig for Jørgen Bjelke å unngå sammenstøt med fienden i den første tiden. I august 1657 la de ut på det som skulle få navnet Jemtlandstoktet - og forsiktig som Bjelke var i felten, ville han for enhver pris unngå trefninger straks han kom over fjellet.

Dette har han utført med dyktighet. Vi ser at marsjen til å begynne med har skjedd i to avdelinger. Fotfolkets hovedstyrke førtes av Reinhold von Hoven og Otto Frederik Budde over Levanger, Verdal og Sulstuen, mens Jørgen Bjelke 25. august forlot Trondheim. 29. august var han i Stjørdal, og deretter tok Bjelke seg over Meråker med kanoner, rytteri og en del fotfolk. Fra Stjørdalen fulgte 300 bønder med helt opp på høyfjellet for å se på denne merkverdige forsamlingen.

Vi kan ikke vite sikkert at Ahasverus de Créqui har fulgt med hæren inn i Jemtland denne første tiden. Han var jo sendt tilbake til Nederland etter mer våpen, om som vi skal se nedenfor, er det mulig at han kommer til Frøsø skanse først langt ute i september idet Bjelkes første morter ser ut til å komme frem til krigsskueplassen.

8. september nådde Bjelke Tångböle, og ved Dufed treffer han styrkene som hadde fulgt den nordre rute. Svenskene gjorde ingen motstand, men nøyde seg med å brenne og ødelegge båter og ferger uten at dette har forhindret nordmennenes fremmarsj.

Beleiringen og okkupasjonen av Frøsø skanse

Vi ser at Jørgen Bjelke gikk på nordsiden av Storsjøen på vei mot Frøsø skanse, mens oberstløytnant Budde førte sine menn på sørsiden. Her inntok Budde raskt en skanse nær Refsund, og fikk et stort bytte med 180 hester, sadler, pistoler osv.

Etter dette ble de norske styrkene samlet omkring Frøsø skanse - et større forsvarsverk som ble ansett som svenskenes militære midtpunkt i området. Den som behersket Frøsø Skanse, behersket også Jemtland. Skansen ligger på en odde øst i Storsjøen, like ved Østersund. Les forøvrig mer om den 800 år gamle Frøsø kirke på den svenske kirkens internettsider . Det finnes også to web-kameraer på http://www.froson.com . På samme websider leser vi bla.a. dette: "Frösön har även varit skådeplats för flera slag i krigen mellan Norge/Danmark och Sverige, däribland 1563-4, 1611, 1644, 1657 samt 1677. Frösö skans som ligger strax intill Kungsgården byggdes vid den andra av dessa konflikter, där finns ett minnesmärke och informationstavla".

For Bjelke oppsto her endel problemer med mannskapene, som var misfornøyd og truet med å gjøre opprør. Med en kombinasjon av bestemthet og godmodig vennlighet lyktes han dog i å samle troppene enda mer om seg enn før. Bjelke beretter selv detaljert om disse begivenhetene foran Frøsø. Soldatene av hans eget regiment som hadde vært foran skansen, kom til generalens hytte og ropte "brød eller død". Sultne var de, karene. Offiserene fortale Bjelke at de ikke hadde kunnet hindre soldatene.

Bjelke tok noen soldater inn i hytta, og sa at han og offiserene skulle sulte en dag for å gi soldatene hvis han kunne. Soldatene ble skamfulle, og da de kom ut igjen fortalte at generalen gjerne ville dele med dem - men at han intet hadde. Da svarte soldatene at de ikke ville komme slik til ham igjen, men heller sulte. Så gav Bjelke noen av soldatene hånden på at de ikke ville bli straffet - men, sa han, hadde de vært fremmede, ville han latt hver 10. av dem spille om galgen. Glade til sinns over generalens storsinn fikk hvert kompani deretter "to Ancher Brendevin og to Ruller Toback med Piber", og de lovte Bjelke at de skulle leve og dø med ham og aldri svike.

Alvoret var begynt.

Ellers forteller Nielsen - noe i strid med det ovennevnte - at det ikke var mangel på god forpleining; både kjøtt, øl og fransk brennevin var det nok av. For utskrevne trønderske og vestnorske bondegutter i uniform gav det sikkert god uttelling, til tross for at de sto foran en beleiring og okkupasjon som skulle koste liv i begge leire.

Da skansen ble beleiret av nordmennene, møter vi igjen Ahasverus de Créqui som"med særskilt Bestalling" fikk kommandoen over en artilleriavdeling:

I Artilleriregiment nr 3's historie leser vi: "Til å begynne med var det ikke en særskilt oppsatt avdeling av artilleriet. Det var først etter ankomsten foran Frøsø skanse at det ble tale om å etablere en egen avdeling. Soldatene ble antagelig tatt fra infanteriet. En kaptein Ahasverus Créqui dit la Roche (også kalt "Klippen" som sitt "nom-de-guerre") fikk kommandoen. Andre som er nevnt i denne forbindelse er: lt Claus Balle, stykkjunker Sven Svendsøn, konduktør fenrik Villum Timmelby fra Bergenhusiske regiment, minør Jakob Leimbach, ammunisjonsskriver Erik Jørgenssøn, arkelimester Gjert Zarscheds, alle fra Bergen, samt fire konstabler (alle med norske navn), en "Værkkarl", en tømmermann, 11 håndtlangere, "fire Haandlangere for de tvende Fyrmortere".

Vi vet ( Johnsen , s 217) at den ene fyrmørseren - eller morteren - ankommer Jemtland 28. september med fyrverkeren Svend Svendssøn og fem håndlangere. Så vet vi at Jørgen Bjelke den 10. oktober etterlyser det han ønsket sendt fra Trondheim, dvs. arkelimester Gjert Zarscheds og en kanon. Som det står hos Johnsen : "Arkelimesteren kan ikke ha kommet til Frøsø skanse før langt ut i oktober, og det ser ut til at han førte den andre fyrmørser med seg".

Ahasverus de Créqui dit la Rocheskal ha bragt Norges første morter til landet - altså må det dreie seg om om den førstnevnte som ankom Jemtland 28. september? I så fall skulle vi tro at også han kom til Jemtland sammen med Svend Svendssøn og hans fem håndlangere? Vi kan ikke her avgjøre med sikkerhet om det var den morteren som ankom Jemtland 28. september eller om det var den som ankom langt ute i oktober som fortjener betegnelsen "Norges eldste", men en av disse to ser i alle fall ut til å ha vert den Ahasverus de Créqui dit la Roche hentet til Norge.

19. november 1657 falt Frøsø skanse, og av de norske korps var det syv kompanier hentet fra begge Trondhjemske regimentene som deltok i beleiringen. "Kaptein de la Roche" med sitt kompani var blant dem, og dagen etter fikk de ekstraforpleining i form av "2 Tønder Øl, er 14 Tønder, kostede 25 Rdr. 2 Ort 4 Skill." Forøvrig hadde Bjelke troppene fordelt over hele Jemtland, foruten noen få kompanier som stod igjen i Trondheim.

På svensk side startet nå en motoffensiv med unnsettelsestropper, bl.a. under ledelse av friherre Lorentz Creutz som senere skulle innta Trondheim. Bjelke antyder med en ikke så liten overdrivelse at 10 000 svenske soldater var på vei mot Jemtland, men iht Nielsen kan de samlede styrkene ikke ha vært mer enn et par tusen mann.

Bjelke sendte Budde mot Creutz som ble drevet tilbake, og Herjedalen ble deretter erobret. I oktober trakk også Bjelke et av de gjenværende kompaniene i Trondheim over til Jemtland for å styrke stillingen mot svenske troppeforsterkninger.

Jemtland og Herjedalen ble nå satt under norsk administrasjon under fogden Hans Evertssøn, utnevnt av Bjelke på Vibes anmodning. Samtidig foretok Bjelke utskrivning av soldater i Jemtland, med mål om å opprette tre kompanier. 256 mann i ett kompani rakk han å skrive ut.

I det hele tatt var sympatiene for den norske gjenerobringen av dette gamle landet som gikk tapt ved freden i Brømsebro 1645 store. Presteskapet var negativt innstilt til det svenske styret, og hadde det norske styret fått vare, ville den svenske perioden 1645 til 1657 ikke satt spor. Slik skulle det ikke gå - men la oss ikke foregripe begivenhetene.

Den nedverdigende Freden i Roskilde

Bjelke ble ved Frøsø skanse og satte den i stand igjen. Kommandant for skansen ble Reinhold von Hoven. Bjelke selv har brukt tiden flittig. Han lot den lille skansen i Herjedalen forsynes, og sikret veiforbindelsene som førte til Dalarne, Medelpad og Helsingland. Deretter overlot han befalingen i Jemtland til oberst Gersdorf. Bjelke farer så frem og tilbake mellom Østlandet og Trøndelag, og sier at han var klar til å bringe 2. Trondhjemske Infanteriregiment til Østlandet våren 1658 "for at gjøre Fienden den største Afbræk".

2. Trondhjemske Infanteriregiment skal ha begynt marsjen bort fra Jemtland med kurs sørover allerede før den nedverdigende Freden i Roskilde. Bjelke lot fire kompanier marsjere mot grensen til Akershus Len. Dette må ha vært omkring nyttårstider 1657-58, kanskje kort over nyttår.

Allerede i januar 1658 var stillingen kritisk i Danmark. Kong Frederik og det danske Riksrådet satt i København, helt omringet av den svenske hær. Bare to seiere kunne kong Frederik III vise til; det var Henrik Bjelkes seier i Østersjøen og broren Jørgen Bjelkes seier i Jemtland. Det holdt bare ikke til å vinne krigen.

I løpet av februar trakk de svenske troppene som hadde lidd meget, seg ut av det søndenfjelske Norge. Bjelkes lot så sine egne tropper på vei mot Akershus marsjere nordover igjen, og vendte selv til Trondheim der han planla å føre en styrke på skjærgårdsbåter til Bergenhus, samle nye tropper og derfra gå rundt kysten og foreta et overraskende angrep på Gøteborg. Han påbegynte selv reisen til Akershus i begynnelsen av mars.

Der fikk han beskjeden. Carl X Gustav hadde påtvunget danskekongen Freden i Roskilde av 26. februar 1658. Som det står hos Nielsen (s. 79): "Hvad der var vundet og forsvaret mæd Ære i Norge, var tabt i Danmark".

Alt Bjelke hadde vunnet var gått tapt - og mer til. Jemtland og Härjedalen var atter svensk. Trøndelag og Romsdal ble svensk- og med nød og neppe bare det og ikke Nordlandene som svenskekongen mente hørte til Trøndelag. Det finnes god dokumentasjon av tautrekkingen mellom Sverige og Danmark-Norge om definisjonen av "Trøndelag". Her skal vi tillegge Peder Vibe stor ære i disse hans siste måneder på jord. Utrettelig argumenterte han for sitt syn og vant frem med mye, - bare Romsdalen klarte han ikke å argumentere ut av svenskenes klør. Det ville vært tyngre for Norge å vinne tilbake både Midt- og Nord-Norge fremfor bare Trøndelag med Romsdal - og kanskje uoverkommelig?

Peder Vibe reiste kort tid senere hjem til Danmark, hvor han døde senere samme året.

Også Bohuslen ble svensk i 1658, og for danskenes del ble det et forsmedelig farvel til Skåne, Blekinge og - for et par års tid - Bornholm. Halland gikk igjen tilbake til Sverige, og avtalen fra Freden i Brömsebro 1645 om at dette landskapet skulle leveres tilbake til Danmark etter 30 år (altså i 1675) ble senere aldri overholdt.

Det er med andre ord ikke uten grunn at Freden i Roskilde 1658 i svenske historiebøker omtales som den mest fordelaktige landet noensinne har inngått, mens den i norsk og dansk litteratur får motsatt fortegn.

Ahasverus de Créqui forblir i Jørgen Bjelkes tjeneste

Jørgen Bjelke var likevel ikke den som lot seg knekke. Da han fikk fredsbudet, var ikke hans første tanke å vende hjem til sine egne tropper. Han følte seg istedet kallet til å reise til København, hvor han oppsøkte kongen og i nederlagets time kunne fremstå som den seirende feltherre. Kongen omtalte Jørgen Bjelke i rosende ordelag på Frederiksborg Slott.

Dette var Jørgen Bjelkes glansdager. Da den svenske ambassadør i København oppfordret Jørgen Bjelke til å tre i svensk tjeneste, fikk Bjelke klarhet i svenskenes planer. Norge var delt i to, og det var bare et tidsspørsmål før Sverige ville ta de to gjenværende delene.

11. april 1658 hadde Peder Vibe mottatt kongelig befaling fra København om å "avtakke de fremmede Officerer og de hvervede Ryttere og Dragoner, som derefter kunde gaa, hvorhen de ønskede". Vibe sto alene med problemene i Trondheim, og følte seg sveket av Bjelke som så egenrådig hadde reist til kongen i Danmark. Vibe var dessuten plaget av motstridende ordre fra København, og midt oppe i all viraken med avtakkelse av norske tropper og svenskenes overtakelse av Trøndelag med Romsdalen var det i det store og hele mye uro og usikkerhet.

Midt oppe i disse begivenhetene avbryter 2. Trondhjemske Infanteriregiment sin marsj til Akershus, og ankommer Trondheim i puljer fra mars og frem til 10. mai 1658.

I København gjorde Jørgen Bjelke et særdeles viktig trekk som direkte berører Ahasverus de Créquis videre skjebne: Han ville ikke avtakke sine offiserer og forbød dem å ta svensk tjeneste. Han regnet med å kunne trenge dem hvis freden på nytt ble brutt, og i København argumenterte han med at dette ikke stred mot fredstraktaten. Kongen samtykket og bekreftet Bjelkes bestemmelse, noe som snart skulle vise seg å være en riktig beslutning.

Når vi hos Olai Ovenstad ser at Ahasverus de Créqui på bakgrunn av ordren til Vibe av 11. april ble avtakket etter «Krabbekrigens» slutt 10. mai 1658, er dette derfor en sannhet med sterke modifikasjoner - og etter alt å dømme direkte galt. Jørgen Bjelke lot dem slett ikke "gaa, hvorhen de ønskede", men beholdt i alle fall en del offiserer og førte dem til Bergen. Det er vanskelig å si hva de fremmede offiserene hadde gjort dersom Bjelke ikke hadde gjort sitt sjakktrekk i København og fått kongen med seg på sine planer.

Det hersket stor forvirring på norsk side, en "fullstendig national Selvopgivelse, som her kom tilsyne, og med den fulgte en almindelig Oppløsning af alle Forhold. Ingen vilde længere lyde. Overalt var der Opsætsighed mot de gamle Myndigheder", som det står hos Nielsen . Trønderne selv var skatte- og krigstrette, og mange så med forventning frem til svensk herredømme fremfor det tyngende danske - uten tanke på at svenskekongen også drev krig og trengte skatter. Mange av soldatene vendte hjem til gårdene. I all denne forvirring har altså Jørgen Bjelke handlet rasjonelt, og gjort sitt beste for å redde hva som reddes kunne.

På Bjelkes råd ble det i juni 1658 satt istand skjærbåter for å bringe offiserene ved Trondhjemske Infanteriregiment sammen med de Bergenhusiske soldater. Det nevnes spesielt i " Kampene om Trondhjem 1657-1660 " (s. 92) at fire offiserer mot slutten av juni reiste til Bergen med skjærgårdsbåter. Endel mannskaper var også med. Ahasverus de Créqui nevnes i denne sammenheng spesielt ved navn ved at han er i Bergen 12. juli 1658.

Reisen til Bergen har vært strabasiøs - men Yngvar Nielsen er noe uklar mht. hvem som gikk og hvem som tok båt. Ahasverus de Créqui og de tre andre offiserene ser ut til å ha nådd Bergen på et par uker med skjærbåt, men om offiserene og soldatene Bjelke tok med seg til Bergen står det i avsnittet under: "Imidlertid gik det ved deres Afreise meget uordentlig til. Mange forlod Trondhjem uden at have faaet riktigt Opgjør for sit Tilgodehavende. Andre havde desuden Vanskeligheder ved at komme bort paa Grund af sin Gjæld til Kjøbmændene, som tilsidst maate faa Udlæg i deres Tilgodehavender hos Kronen. Blandt de menige Soldater herskede der ogsaa megen Nød. Mange gik saagodtsom nøgne, medens andre vare syge. Om 16 Mand heder det, at de gik barfodede til Bergen".

Nielsen sier videre: "Saadan skal kun sjelden en seirende Hær have set ud ved sin Tilbagekomst. De fillede og forsultne Soldater vare som et levende Billede på en Stat, der ved Fredsslutningen var lemlæstet og bragt Undergangen nær. Alligevel laa Gjenreisningens Øieblik ikke langt borte, og de Officerer, der førte de tilbageværende Folk til Bergen, kunde nok have en Fornemmelse af, at den Time snart vilde oprinde, da en ny Afgjørelse forestod".

Og, som sagt, så langt har vi fulgt Ahasverus de Créqui dit la Roche til Bergen den 12. juli dette krigsåret - en knapp måned før Carl X Gustav skal bryte den fordelsaktige freden han har klart å bringe i havn.

Noter

[1] Ældre Danske metal og Jern Stykker et forarbeide til artilleriets historie. 1ste Hefte. [microform] / / af Otto Blom ; udgivet ved Krigsministeriets foranstaltning. Kjøbenhavn : Chr. Rasmussen, 1889. 122 sider. http://siris-libraries.si.edu/ipac20/ipac.jsp?uri=full=3100001~!418146!0

---

Gå til 8. kapittel del 2