2. kapittel, 2. del: Slekten i Frankrike Senere ledd av huset de Créquy	Første gang publisert i juni 1998 Siste gang oppdatert  25. august 2000
	Av Carsten Berg Høgenhoff
	Forrige kapittel Neste kapittel

Som nevnt på slutten av dette kapittelets første del, er 16. ledd av huset de Crequi det siste mulige ledd den norsk-nederlandske grenen av de Créquy-slekten kan gå ut fra, men sannsynligvis stammer slekten fra en yngre sønn i et enda tidligere ledd.

17. ledd, Jean VIII og deler av hans etterslekt presenteres nedenfor for den spesielt interesserte. Hovedslekten kan følges til den dør ut i 1702, men det understrekes altså at disse ledd som presenteres her er slektninger - men ikke forfedre - til nederlandske Jean og Ahasverus de Créqui dit la Roche.

The above mentioned Jean VII de Créqui (see former chapter) is the last possible generation of this main line of the de Créqui family who could possibly link to Jean de Créqui dit la Roche in The Netherlands. The descendants mentioned below, from Jean VIII de Créqui until Charles, Sire de Créquy, Prince de Poix, Duc de Lesdiguières, Pair & Maréchal de France and, his children and grandchildren are included for those interested in these next few generations.

See also http://98.1911encyclopedia.org/C/CR/CREQUY.htm

---

17. ledd: Jean VIII de Créquy

Jean VIII, Sire de Créquy, Fressin Canaples, Prince de Poix, Seigneur de Pontdormi, etc. Han kjempet under sine onkler mot engelskmennene ved Picardie i 1523, og i slaget ved Pavie i 1525. Gift 1525 med Marie d'Acigné, død 1558, datter av Sire d'Acigné og Gilette de Coëtmen. Fire barn i ekteskap, ett utenfor:
 

• Jean, drept på vei til slaget ved Saint-Quentin i 1557. Barnløs.
• Antoine, kardinal, arvet tittelen etter at begge brødrene ble drept i 1557. Barnløs.
• Louis, drept i slaget ved Saint-Quentin i 1557. Barnløs.
• Marie
• samt Guilemette, bâtarde de Créquy, ble født utenfor ekteskap

Slik ble de Créquy'ene prinser av Poix
På internettstedet heraldica.com ( http://www.heraldica.org/topics/france/frprince.htm ) finnes en oversikt over franske prinse-titler, og her finner vi også historikken bak tittelen "Prince de Poix" som Jean VIII de Créquy kunne smykke seg meg.

"The following is a list of fiefs or territories which were used with the title of prince, for a variety of reasons, in Old Regime (pre-1789) France:

Poix, in Picardie (near Abbeville; present-day Somme), belonged to the Tyrel family, who used the title of "prince de Poix". (Du Cange: Gualterus Tyrellus dominus et princeps de castello de Poix, 1159). Marguerite de Poix, daughter and heiress of Jean IV Tyrel, married Thibault de Soissons, prince of Chimay. Later Jossine de Soissons, heiress of Jean, married Jean de Créquy. Their grand-daughter Marie married Gilbert de Blanchefort, lord of Saint-Janvrin, whose eldest son Antoine took the name and arms of Créquy (Or a créquier vert). His great-grandson Charles de Créquy had Poix raised to a duchy under the name of Créquy in 1652, but the title died with him in 1687. Poix became a principality again and passed through his only daughter Marguerite* (d. 1707) to Charles-Belgique-Hollande de La Trémoïlle, duc de Thouars. He sold Poix in 1718 to the widow of Jean-François, marquis de Noailles. The principality then stayed in the Noailles family, where it became the title of the second son (starting with Philippe de Noailles, b, 1715, second son of Adrien Maurice de Noailles; Philippe's wife Anne-Claude-Louise d'Arpajon had the singular privilege of being received as grand-cross of Malta in 1745, her great-grandfather having saved the island from a Turkish invasion in 1645).

The arms of Poix are gules a bend between six crosses crosslets argent.

The letters patent of creation of duchy in 1652 only speaks of "seigneurs dudit Poix" (Levantal 316). When homage was given to the king in 1718, it was called "la terre et seigneurie de Poix". It comprised Equesnes, Agnières, Blangy, Croixrault, Frettemolle and Cempuis (Levantal 317)."

*According to Mr. Sigurd Lambek's sources, this "Marguerite" dead 1701 was named Madeleine.

---

18. ledd:  Marie de Créquy

Dame de Moreuil, død av alder 24. desember 1610, gift 14. januar 1543 med Gilbert de Blanchefort, Seigneur de Saint-Janvrin, Baron de Mirebeau og de Sainte-Sevère.

Ved ekteskapet med Gilbert de Blanchefort oppstår et blandet våpenskjold, der Blanchefort-våpenet er plassert i midten og créquieren fra de Créqui-familien øverst til venstre. Dette våpenet bæres av de Créquy-Blanchefort-grenen til den dør ut tidlig på 1700-tallet. Se illustrasjon t.h. (fra J. Siebmacher's grosses und allgemeines Wappenbuch).

Ett barn:

• Antoine de Blanchefort

---

19. ledd: Antoine de Blanchefort

Antoine de Blanchefort arver titlene etter sin onkel, Cardinal Antoine de Créqui som var uten barn, etter at de to andre onklene Jean og Louis døde barnløse henholdsvis på vei til og i slaget ved Saint-Quentin i 1557.

Ett barn:

• Charles

---

20. ledd: Charles I de Créquy

Illustrasjon av marskalk Charles de Créqui til høyre fra Britt Jæger Lindhjem.

Fra en eldre, tysk tekst (1716) tilsendt meg fra Norbert Nürnberg-Kaas på Sylt - Valkeniers Werwirrtes Eurpp - har vi følgende omkring Charles de Crequi:

CREQUI (CHARLES, MONSIEUR DE) Hertug av Lesdiguieres, pair og marskalk av Frankrike, Ridder av den kongelige orden, General-løytnant i den Kongelige armé og Guvernør av Dauphine.

Han kom fra en av de eldste og fornemste familier i Frankrike, som navnet Crequi fra Artois tilsier. Hans far var Antonius de Blanchefort, og gjennom sin mor, som var søster til Kardinal Antonio de Crequi, var han arving til godsene og til navnet Crequi

Det første beviset på hans tapperhet viste denne Charles i 1594 under beleiringen av byen Laon. Her beseiret han Phillip, ektefødt sønn av Huset Savonne, og i 1599 overvant han samme mann i en duell (denne duellen er forøvrig beskrevet i moderne litteratur om fekting, hvor det påpekes at Charles de Créqui ikke viste noen nåde da han gav Phillip de Savonne nådestøtet (red.anm.)).

I 1601 fulgte han Marskalk de Biron i hans fangenskap til England. I 1606 ble han oberst over et garderegiment. Han ble også tilbudt stillingen som general-løytnant i Dauphine av Kronprinsen, en stilling som hans svigerfar, konnetabelen Lesdiquieres, som Crequi hadde meget å takke for, hadde bekledt.

I året 1620 beviste han på nytt sin tapperhet i slaget ved Pont de Ce. Følgende år ble han imidlertid såret under beleiringen av S. Jean d'Angeli, men nådde likevel med heder sine mål på en slik måte at Kongen i 1622 gav ham marskalkstaven.

Dernest deltok han ved beleiringen av Montpellier, gjorde suksess i 1625 i Asti og Verua gjennom erobringen av byene Dignerol og Marienne, da som general-løytnant og kommandant for den kongelige arme. I året 1633 sendte kongen ham som ekstraordinær ambassadør til Roma og Pave Urban VIII. Følgende år ble han beskikket til Venezia for å ivareta sin konges ære, og under Richelieus oppbygging av tropper i 1635 leser vi at Charles I de Crequy står i Savoia.

Valkeniers Werwirrtes Eurpp beskrivelse til tross, finnes det også litteratur som omtaler marskalk Charles de Créqui i mindre rosende ordelag. I sin biografi om kardinal Armand-Jean du Plessis Richelieu (1585-1642) skriver Karl Bartz i "Der Große Kardinal" om Charles de Créquis tap og tidvis også mer eller mindre aktive motstand mot de nye krefter som var på vei opp i samfunnet. Til tross for at vi i den aktuelle tiden (1620- og 1630-tallet) er drøye 150 år før den franske revolusjon, er det store omveltninger på gang, ikke minst for de gamle føydalherrene som Charles de Créqui tilhørte. Både den økonomiske og den militære makten er i ferd med å renne ut mellom fingrene på en landadel som gjennom århundreder har vært på samfunnets øverste hylle. Føydalherrene lar ikke dette skje uten sverdslag, og det skjer slett ikke over natten - men prosessen er godt i gang.

Vi har beskrevet dette i 5. kapittel, under avsnittet "Den (forvirrende) politiske virkelighet på Jean de Créqui dit la Roches tid - en kort og ufullstendig innføring". Det er kompliserte prosesser som skjer, men i hovedsak kan de sammenfattes i noen klare forhold:

• Den gamle føydaladelen har ikke lenger råd til å henge med i våpenkappløpet, hvor dyre og effektive kanoner overtar for lanser og sverd. Der lokale herrer tidligere ofte utfordret kongemakten hvis den kom med tiltak som ikke tiltalte adelen, får kongen (les: sentralmakten) reelle maktmidler. Dermed løsriver kongen seg fra det maktgrep landadelen tradisjonelt har hatt.
• En forrykning av den økonomisk makten er i ferd med å skje, og et borgerskap av handelsmenn vokser frem som en reell maktelite. Byene blir i større grad enn tidligere de økonomiske maktsentra, og også dette utfordrer føydaladelens maktbase. Senere skal industriherrene forrykke denne balansen ytterligere, men tidlig på 1600-tallet har den industrielle revolusjon ennå ikke begynt. Selv om den nye adelen som vokser frem i byene aldri får egne arméer slik føydalherrene hadde, har den stor økonomisk makt.
• I en større sammenheng er religiøse omveltninger, en gryende nasjonalfølelse og nye filosofiske ideer viktige. I Frankrike er kardinal Richelieu en svært sentral faktor i utviklingen av den sterkt sentriserte statsmakten hvor nasjonalstaten er det bærende element, og i dette bildet var mektige føydalherrer en torn i øyet. Richelieu var ingen populær mann i slike kretser! Vi skal ikke glemme at vi fremdeles - tidlig på 1600-tallet og i lang tid fremover - har et Europa hvor leiesoldater og offiserer selger seg til den som i øyeblikket har jobb og penger å by på, uavhengig av nasjonal tilhørighet eller religion. Den lokale krigsherren kan være hvilken som helst adelsmann; penger er det utslagsgivende for soldater og offiserer. Det er jo også jobbmuligheter som bringer Ahasverus de Créqui dit la Roche til Norge i 1657, et drøyt tiår etter at vi vet han var Herren av Venezias tjeneste. Broren Jean var en tid i kongen av Portugals tjeneste.
• Militæret var - som det alltid hadde vært - en god karrierevei for adelen og dens sønner. Føydalherrene skal ennå i lang tid spille en stor rolle her, og noen av de høye offiserer som kommer fra deres rekker gjør det riktig så godt. De har bare ikke råd til egne arméer, slik det var gjennom middelalderen.
• I historiens lange blikk mister ikke føydalmakten grepet over natten, men mye av makten er på mange måter tapt allerede før revolusjonen i 1789. Dette er dog ikke entydig og tydelig, for de beholder både titler og verdighet gjennom 1600- og 1700-tallet. Men kongens hoff vokser over alle grenser, og han kontrollerer store deler av adelen i en søvndyssende og behagelig tilværelse i hans nærhet. Føydaladelen er vingestekket i sitt gullbur.
  
  (Få steder er dette så tydelig som i Frankrike, men på 1630-tallet likevel ikke så fremtredende som når det under Ludvik XIV - selveste solkongen - noen tiår senere når sitt høydepunkt. Den franske adelsmannen Roger de Rabutin, greve av Bussy, har beskrevet adelens forhold til kongen godt på ett av sine mange paneler i sitt slott i Bussy. Greven ble først fengslet og senere bortvist fra hoffet for resten av livet etter at han til Ludvig XIVs mishag publiserte noen av hoffets mer intime affærer i den satiriske boken "Gallernes kjærlighetsliv" (1660). I sitt kongspålagte eksil - dog et behagelig sådant på sitt eget slott - forskjønnet de Rabutin hverdagen (og døyvet savnet...) med malerier av hoffets mange kvinner og menn, og ikke minst med en rekke malte veggpaneler med forskjellige deviser (ordspråk) akkompagnert av bilder. En av devisene lyder på spansk: "Si me mira me miran" - eller direkte oversatt: Hvis han ser meg, ser de meg". Maleriet som følger devisen viser en sol over et landskap med et solur. Kanskje sikter Roger de Rabutin til solkongen selv, i et øyeblikks ironi og anger over sitt selvforskyldte eksil: "Når kongen skinner på meg, beundres jeg av andre"...? (Kilde: FMR No 34, Milano 1988). Adelen var i kongens makt).

Skal vi forstå den gamle adelsfamilien de Créquis siste århundre før den dør ut helt i begynnelsen av 1700-tallet, er det viktig også å ha et blikk på samfunnet rundt dem. Riktignok forsvant de Créqui-slekten fordi den for 2. gang døde ut på mannssiden uten at noen tok seg bryet med å bringe navnet videre (slik Charles I de Créqui gjorde; han kunne jo like gjerne kalt seg "de Blanchefort" etter sin far). Slekten gjorde sitt land store tjenester som offiserer gjennom hele 1600-tallet, noe ikke minst sønnesønnen Francois de Créqui bidro til. Likevel: Som maktelite var "le grand famille" på mange måter på vei til historiens bakgård sammen med store deler av den gamle, føydale herskerklassen, i en prosess som var godt igang allerede i god tid før revolusjonen i 1789.

Det er helt klart i dette lys Karl Bartz beskriver Charles I de Créquis innsats når han omtaler Frankrikes inntog i Italia i 1629. Her nevnes det spesielt at de Créqui aktivt arbeidet for å forpurre Richelieus planer. Selv om det ikke er tvil om hvor Karl Bartz har sine sympatier når han skriver sin biografi om Der Große Kardinal, er hans ord verdt å ta med seg:

Vinteren 1629 har beleiringen av Rochelle kostet Richelieu en formue, bare 200 000 francs har han til rådighet for en hel armé som skal over fjellpassene til Italia. Én eneste artillerioffiser har han tilgjengelig, og artilleriet råder over "seks pund bly". I denne situasjonen bestemmer Richelieu seg for at både hans og Kongens nærvær er påkrevd. Han legger slagplaner - men som det står (s 173-174 ): "Planen blir ødelagt av Crequis og Guises bevisste likegyldighet. Crequi som skal hjelpe troppene på land, og Guise som skal lede transporten over sjøen, treffer med hensikt ikke de nødvendige forholdsregler". Resultatet er at Richelieu må forkaste sine opprinnelige angrepsplan, men som Bartz skriver: "Richelieu lar ikke ærgjerrige og sjalu provinsguvernører og intendanter ødelegge sine planer..." - med klar adresse blant annet til Charles de Crequi.

I 1632 kommer det til mannjevning mellom kardinal Richelieu og adelen, etter at kardinalen oppretter en spesialdomstol for å dømme marskalk Marillac som er arrestert etter hva samtidens adel opplever som bagateller: underslag og plyndringer i fremmede land, underslag ved byggingen av sitadellet i Verdun. Det er en merkelig anklage i en tid som ikke kjenner til annen form for krigføring, men Marillac blir dømt til døden og halshugges foran 100.000 mennesker i Paris. Som det står hos Bartz: " Sjefen for Italia-arméens overkommando går barhodet, med sammenbundne hender og istykkerrevet krave opp til skafottet. Bøddelen roper dommen høyt og tydelig ut til menneskemengden. Hodet faller til jorden og blir slengt opp på skafottet igjen av en soldat".

Den franske adel griper til flukten etter dette, og i tiden som følger settes det igang tiltak for å ramme Richelieu. Det vil føre for langt å beskrive alle detaljer her, men vi merker oss at Charles de Crequy er nevnt blant dem hertugen av Orleans, Gaston Fils de France, stiller lit til når han går ut i åpent opprør mot sin konge. Fra Madrid kommer løfte om en armé og 400.000 gulldukater til Gastons hjelp.

Richelieu holder hodet kaldt og planlegger sin motoffensiv: Kongen marsjerer mot Nancy og besetter en stor del av landet der under påskudd av at Gaston hadde vervet arméen sin der. Gastons bestrebeler til tross; ikke én eneste fransk by eller provins reiser seg mot kongen, og både Epernon og de Créqui som Gaston hadde håpet på, voktet seg vel for å oppfylle sine løfter. I begivenhetene som fulgte skulle ytterligere et hode falle for bøddelens øks; Gastons sammensvorne hertug Montemorency som ble slått og tatt til fange av kongens hær 1. september 1632. Hardt såret, truffet i munnen av en kule og med ytterligere 16 sår på kroppen blir hertugen frisk - han håper forgjeves at døden skal befri ham. Men han blir ført for domstolen, Richelieus domstol, i en rettssak som opprører Europa. Karl den 1. av England, Venezia og Savoia ber for ham, Frankrikes adel ligger på sine knær for kongen (og Richelieu) og ber for hertugen av huset Montmorency som har gitt Frankrike seks connetabler, elleve marskalker og fire admiraler. Men det hjelper ikke; hertugens hode faller for bøddelens øks.

Charles I de Créquy var her nær nok begivenhetene til lett å kunne ha delt skjebne med sine samtidige, høye adelsmenn som våget å trosse den mektige kardinalen. Vi skal etter alt å dømme ikke tvile på hvor de Créquys sympatier må ha ligget, og vi må tro det har vært en kombinasjon av hell og lykke, tilfeldigheter og kanskje en aldri så liten porsjon vett til rett tid som har holdt ham unna skafottet.

På side 288 i samme bok leser vi videre at "... ennå eksiterer de fleste regimenter bare på papiret". Dette er i 1635, etter at Charles de Créqui er tilbake fra Roma hvor han har vært ekstraordinær fransk ambassadør til Roma og Pave Urban VIII. Følgende år ble han beskikket til Venezia for å ivareta sin konges ære, og de regimenter som i 1635 eksisterer bare på papiret skal brukes til Richelieus oppbygging av tropper i Savoia:

"Feudaloppbudet til de elegante, lystig pratende adelsmenn er snarere til skade enn til nytte". Igjen klar adresse til de Créqui og hans likesinnede... På side 290: "I øvre Italia skal marskalk Créqui vise hva han duger til; i forening med Savoia skal han operere mot Milano. Men også her et fullstendig nederlag. Nederlag på nederlag. Et vev av uklokskap, uforstand hos generalene, hensiktsløse slag, oppløsning av troppenes moral og opphevelse av displinen gjør at kansleren (Richelieu) føler seg rystet til sitt aller innerste".

Bartz beskriver begivenhetene året etter: "I mai 1636 begynner endelig operasjonene mot Spania i Italia under ledelse av den dyktige Victor Amadeus av Savoia og Crequi. De har 24.000 mann i stedet for de 40.000 som man hadde regnet med. I begynnelsen går alt godt. Bare noen få mil skiller den franske arméen fra Milanos murer. Men - for en ironi! - så blir de plutselig stående på samme flekken, og til slutt snur de fordi det mangler penger og fordi soldatene deserterer".

Illustrasjon t.h.: Medaljong med datteren Madeleine de Crequy.

Med det går bedre etterhvert, iht Valkeniers Werwirrtes Eurpp: Charles de Créqui utnyttet forskjellige fordeler da han beseiret spanjolene i Thesin den 22. juni 1636. Han bidrog også sterkt til seieren ved Montalbon i september 1637.

Til sist falt han på post. Da han var under spansk beleiring i Crema (i det nordlige Italia), falt Charles I de Créqui for en kanonkule den 17. mars 1638.

Blant hans sønner er det særlig Charles II som skal nevnes, han deltok som sjef et garderegiment under beleiringen av la Rochelle i 1627. Under beleiringen av Chamberi ble Charles II de Créquy såret og døde av sine sår i 1630. Han var far til Charles III de Crequi, Ridder av den Kongelige orden, kongens overkammerherre samt Guvernør i Paris. Han var også bestefar til Franciskus, Marqui de Marines.

(Imhoffs gen. Fam. Gal)

Charles de Crequi hadde fire barn:

• François, stamfar til huset Lesdiguières.
• Charles II de Créquy, hvis etterkommere fører de Créquy-våpenet videre i ytterligere tre ledd før slekten dør ut i 1702. Denne slekten når svært høyt opp i fransk militærvesen.
• Françoise de Créquy
• Madeleine

---

22. ledd: Charles II de Créquy

Deltok som sjef et garderegiment under beleiringen av la Rochelle (se 5. kapittel). Under beleiringen av Chamberi ble han såret og døde av sine sår i 1630.

Barn:

• Charles III de Crequi, Ridder av den Kongelige Orden, kongens Overkammerherre samt Guvernør i Paris.
• Franciskus , Marqui de Marines

---

23. ledd: François de Créquy

François de Créquy, født 1624, død 1687. Illustrasjonen til venstre av marskalk François de Crequy er sendt meg fra Norbert Nürnberg Kaas på Sylt i Tyskland. Nedenstående tekst er fra Valkeniers Werwirrtes Eurpp:

Franciskus de Crequi, Marskalk av Frankrike, Marquis de Marines, Guvernør i Metz.

Han var barnebarn av forannevnte Charles I de Crequi. I 1661 ble han general i "Galloppen" (dvs. Kavaleriet), 1655 general-løytnant i den Kgl. armé og i 1668 marskalk av Frankrike. I 1675 åpnet han felttoget med erobringen av Dinant. Deretter ble han og hans arme sendt til Tyskland for å hjelpe Turenne, men måtte etter mottatte meldinger om at de allierte gikk mot Moseldalen, trekke seg tilbake. Han bemektiget seg slottene Ronnestein, Esche og Willicke og ødela deres festningsverker hvoretter han den 7. juli pånytt gikk mot Saar. Der hadde de allierte bemektiget seg Trier, de Crequi forsøkte å gjenerobre byen og opprettet leir en times marsj fra Konher-broen. Her ble han den 11. august angrepet og slått av hertug Georg Willhelm av Braunschweig-Lüneburg, Han kom seg så til Trier og tok kommandoen der, men nektet å kapitulere. Byen ble angrepet av de allierte og sammen med 400 mann ble han til slutt tatt til fange i Hovedkirkens tårn, men skrev ikke under på kapitulasjonserklæringen.

I 1676 overfalt han besetningen i Conde og overtok (etter avdøde markalk de Rochefort) guvernementet Lothringen og de tropper som befant seg der. Samme år erobret han også byen Bovillon. I det følgende år ble han beordret til Lothringen for å følge med i de keiserlige troppebevegelser, anslagene fra disse likte man lite og han presset dem til å trekke seg tilbake over Rhinen. Han overvant de 700 i den befestede by Kochberg og inntok i begynnelsen av november Freiburg. Likeledes erobret han i 1678 Kehler Skanse ved Strassbourg, og hadde med denne byen en del handel. I 1679 ble det flere trefninger og ved Minden skaffet hans tropper fordeler for Brandenburgerene, og gjorde innsats også i andre begivenheter, før han døde i november 1687.

Illustrasjonen fra Universitetet i Freiburgs internettsider med marskalk de Créquys beleiring av Freiburg følges av teksten: Belagerung Freiburgs durch Marschall Créqui. Die Belagerung ist nur angedeutet. Der Hauptangriff erfolgte 1677 von links auf die Vorstadt Neuburg und auf das Schloß.(UAF D 55/158).

En kommentar om Skandinavia (red. anm.): Foran begivenhetene som for Skandinavias del førte til Freden i Lund i 1679, fungerte François de Crequi en tid også som bindeledd mellom den franske kong Ludvig XIV og kongene i Danmark-Norge og Sverige. Etterhvert avviste både Danmark-Norge og Sverige de franske fredsinitivene og ordnet i stedet opp på egenhånd - nærmest i trass mot Ludvig XIV som begge de skandinaviske kongene følte blandet seg vel mye i deres politikk. François de Crequy hadde en fjerne slektning, oberstløytnant i den norske hær Ahsverus de Crequi dit la Roche, som vi skal lese mer om senere - og som etter mer enn 20 år i norsk tjeneste selv døde i løpet av den krigen som ledet frem til Freden i Lund.

Med sin gemalinne Catharina von Rouge, Jacobi, herr de Plessis Bellieres datter hadde han sønnen Franciscum Josephum, Marquis de Crequi, generalløytnant i den Kgl. Armé og inspektør for infanteriet, som den 15. august 1702 falt i slaget ved Luzzara i Italia. Et annet av barna var grev Nicolaum Crequi og de Blanchefort, født i 1669 og død 1696.

---

Gå til 3. kapittel