2. kapittel, 1. del: Slekten i Frankrike Huset de Créquy fra Pas-de-Calais	Første gang publisert i juni 1998 Siste gang oppdatert 25. august 2000
	Av Carsten Berg Høgenhoff
	Forrige kapittel Neste kapittel

• Innledning
• Créquy eller Créqui?
• Huset de Créqui fra Pas-de-Calais, Frankrike
  
• Se og egne sider med bilder fra Créquy og Fressin . På førstnevnte side finnes også et detaljert kart over området Créquy og Fressin.

Lecteurs Français English speaking readers

Se også René Lesages svært omfattende nettsider om Créquy-slektens ulike grener. Den hollandsk-norske grenen står omtalt blant de uratifiserte de Créquy'er - korrekt all den tid vi ikke kjenner koblingen til adelshuset.
See also Mr. René Lesage's comprehensive web site covering the various branches of the de Créquy-tree. The Dutch-Norwegian branch is mentioned among the non-ratified de Créquys, a correct description as long as the connection to the noble House remains undisclosed.

---

Illustrasjon: Jean V, sire de Créquy, de Fressin & de Canaples . Fra gamle franske manuskripter, oversendt fra nederlandske arkiver.

Oversettelse fra « Dictionnaire Genealogique de la Noblesse de la France » ved Einar H. Berg, bearbeidelse og tillegg fra diverse kilder ved Carsten Berg Høgenhoff.

NB: Vi kjenner ikke til forbindelsen mellom denne franske hovedslekten av huset de Créqui og den linjen som starter med Jean de Créqui i Nederland. Vi kan være sikre på at vi deler de første leddene med adelsfamilien, men hvor vår gren går ut til siden har vi ingen kunnskap om. Jeg vil anta at sidegrenen oppstår en gang rundt 1400- til midten av 1500-tallet, dvs omkring 10. til 15. ledd nedenfor, men dette er bare basert på "magefølelse" og kan være feil. Silkekledet fra 1678 opererer med uttrykket "høyædelle" (høy-edle/høyadelige?) om Ahasverus de Créqui, men vi kjenner ikke til holdbarheten i dette. Verken han eller faren bærer noen tittel i norske eller nederlandske kilder.

NB (English): We do not know the connection between this French main line of the de Créqui family and the line starting with Jean de Créqui in The Netherlands. We may feel sure that we share the first generations with the the  noble family, and presumably our branch leaves the main tree some time in the 15th or early 16th century. This is, however, in no way proved or even hinted in any sources so far.

See also http://98.1911encyclopedia.org/C/CR/CREQUY.htm with a description of the family's origin and some of its members from mediaeval times until the 17th century.

Innledning
På sidene 464 til 490 i Dictionnaire Genealogique de la Noblesse de la France finner vi historien om Créquyene. Den begynner i år 857 med den eldste forfader vi kjenner til i vår slekt, og det er Arnoul, Sire de Créquy, med tilnavnet le Vieil (den Gamle) eller le Barbu (den Skjeggede), og beskriver hans etterkommere gjennom mange grener frem til 1761.

Huset de Créquy var gjennom omkring 900 år en del av Frankrikes høyadel. Selve hovedgrenen følger vi frem gjennom 23 ledd til 13. august 1702, da faller den 40-årige oberst , marquis Francois-Joseph de Créquy i slaget ved Luzarra i Italia. Men det er mange grener på husets stamtre; de Bernieulles, de Hemont & d'Auffey, de Ricey, de Heilly, de Raimboval, de Roverel & de Vrolant, de Langles, de Saucourt, de Frohans, de Tillencourt de Torchy & de Royon og de Bierback.

Oversettelsen omhandler de 16 første leddene til midt på 1500-tallet (frem til midt på side 473 i Dictionnaire Genealogique de la Noblesse de la France). Fra ett av disse leddene må slektens norske stamfar Ahasverus de Créquy stamme, men vi kjenner pr dato ikke til hvilket.

---

Créquy eller Créqui?
Når det veksles mellom stavemåtene "Créquy" og "Créqui", med eller uten aksent, skyldes det at kildene opererer med ulike former. Generelt har jeg holdt meg til kildenes form, og i egenutviklet tekst for det meste brukt formen "Créqui". Slik er navnet stavet på silkekledet fra Ahasverus de Créqui dit la Roches kiste eller sarkofag (1678) og i en del andre kilder. Denne formen finner vi også i engelske avisreferater fra 1600-tallet, og ikke minst brukte Ahasverus de Créqui dit la Roche selv Créqui-formen. Navnet på landsbyen i Pas-de-Calais hvor familen har navnet fra, staves "Créquy", og i Dictionnaire Genealogique de la Noblesse de la France brukes også denne formen. I gamle, latinske tekster finnes også formen "Krequii», og " Armorial de Flandre " skrevet mellom 1433 og 1435 opererer med stavemåten "Cryky".

Blant sine samtidige i Norge gikk Ahasverus de Créqui dit la Roche forøvrig under navnet dit la Roche, de la Ross, dit la Rochie og andre varianter av disse. Dette var også navnet han selv brukte til daglig, noe vi ser fra gamle militærdokumenter. I sitt segl brukte han imidlertid de Créqyu'enes syvarmede plommetre ( Jæger, 1934 ).

Créqui-våpenet fra gamle, franske kilder, slik det ble fremstilt i middelalderen. (ill: fra " Armorial de Flandre " via Sigurd Lambek, fargelagt av Carsten Berg Høgenhoff).

Til høyre: En "créquier" er et villplommetre, som mer minner om en stor busk enn et tre. Det vokser et slikt tre ved Jean V de Créquis gamle slott i Fressin, og på grenen som er hentet derfra ser vi hvordan de lange tornene også var med på de eldste versjonene av Créqui-våpenet (Foto: Carsten Berg Høgenhoff, 2001)

---

Huset de Créquy - en av Picardies eldste adelsslekter

Créquy er en av de eldste og mest kjente adelsfamilier fra områdene Artois, Picardie og forskjellige andre provinser i Frankrike. Navnet kommer fra godset Créquy i Artois. De gamle genealogier har opplysninger om en Arnoul, Sire de Créquy, kalt den Gamle eller den Skjeggede. La Morliere sier at han levde i 857, og man antar at han ble drept i kamp i 897 da han forsvarte kong Charles le Simples interesser (Karl den Enkle). Samme kilde forteller at han var gift med Ignode, datter av d'Odoacre, gods- og skogeier fra Flandern. De fikk sønnen Arnoul II, kalt le Bourgne fordi han mistet et øye i krigen i 937 da han kjempet for Hertug av Flandern, Arnoul I. Man tror at Arnould (le Bourgne) ble gift med Valbourge d'Arguens, og at de sammen fikk datteren Mahaut som ble gift med Adolphe, Hertug av Boulogne, samt døtrene Yolande, Constance og sønnen Baudouin. Sistnevnte ble Sire de Créquy og gift med Blanche d'Enghien. Deres barn var Baudouin, Valeran og Yolande som giftet seg med godseieren Thierry III til d'Autry.

Kart: Den lille landbyen Créquy ligger ved den den lille elven La Créquoise ca én mil fra Fruges. Adelshuset Créquy hadde mange eiendommer i området (se røde prikker), og flyttet på 1400-tallet sitt hovedsete til Fressin. Borgen i Fressin ble ødelagt i 1658 under "La fronde" da den franske adel gjorde opprør mot den unge Ludvig XIV. Balthazar de Fargues, en eventyrer som hadde tatt byen Hesdin, ødela borgen i Fressin med eksplosiver for å hindre potensielle fiender i å bruke den mot ham. Siden den tid har borgen ligget i ruiner (Se SIEC Newsletter IV (Ill: Carsten Berg Høgenhoff))

BAUDOIN, II i navnet, Sire de Créquy, fikk med sin hustru Rossette de Beumont tre barn: Blanche, Marie og Arnoul, III i navnet, Sire de Créquy, "le Chauve" som igjen giftet seg med Adéle d'Artrelle. Deres barn var Ramelin, som ble far til Arnoul, Herre til Marcoing, Pierre, Baudoin, Jean & Geoffroy. - Fordi opplysningene om disse og de foregående Créquyene er noe forvirrende, sier genealogen P. Anselme, - har man måttet slå seg til tåls med å begynne slektshistorien for Huset de Créquy med nedenfor nevnte Ramelin II de Créquy.

Ifølge René Lesage, SIEC-medlem, historiker og mangeårig medlem av Comité d'Histoire du Haut-Pays i Fruges, Pas-de-Calais, kan vi heller ikke være sikre på at dette holder vann. Det knytter seg stor usikkerhet til de fem første leddene etter hva Anselme anser som bevist, og Lesage velger å begynne sin Créquy-genealogi med den Baudouin de Créquy som er nevnt som nevnt som 6. ledd i hovedoversikten nedenfor. En kortversjon av Lesages Créqui-genealogi ser således slik ut (tall i parentes angir plassering i generasjonsrekkefølgen iht Anselme):

• 1 (5) Baudouin Ier de Créquy, mort en 1226-1227, inhumé en l'abbaye de Ruisseauville, marié 1) à N. de ..., 2) à Aalis de Saint-Omer (actes de 1198 à 1226)
• 2 (6) Baudouin II de Créquy, mort en 1238, marié à Marguerite de Saint-Omer
• 3 (7) Philippe de Créquy, mort vers 1255, marié à Aalis de Picquigny, fille du vidame d'Amiens
• 4 (8) Baudouin III de Créquy, mort vers 1280, marié à Aalis d'Heilly (actes de 1244 à 1280)
• 5 (9) Jean Ier de Créquy, mort probablement à Coutrai en 1302
• 6 (10) Jean Ier (bis) de Créquy, mort en 1328, inhumé à Ruisseauville
• 7 (11) Jean II de Créquy, mort sous les murs de Calais en 1349
• 8 (12) Jean III de Créquy
• 9 (13) Jean IV de Créquy, mort le 30 novembre 1411, inhumé en l'église de Fressin
• 10 (14) Raoul de Créquy, mort le 25 octobre 1415 à Azincourt
• 11 (15) Jean V de Créquy, chevalier de la Toison d'Or; bâtisseur du château de Fressin, mort vers 1471-1472
• 12 (16) Jean VI de Créquy, mort vers 1513-1515

Nedenfor lar vi likevel også de fem første leddene stå - men i parentes.

Om disse første, usikre leddene: Ramelin IIs sønn, Baudouin, sire de Créqui & de Fressin, tillegges ordspråket «Nul ne s`y frotte!» - noe slikt som «Bråk ikke med meg!» - og er nevnt som en god hærfører. Familien kan vise til mange store navn og sto til tider svært høyt på strå i det franske samfunnslivet, men døde ut som adelsfamilie allerede tidlig på 1700-tallet. På Ahasverus de Créqui dit la Roches tid på 1600-tallet hadde de Créqui'ene fremdeles sine høye stillinger i Frankrike.

Til tross for teorier som går lenger tilbake, begynner vi som nevnt slektshistorien for de Créquy-familien med Ramelin II de Créquy:

---

(1. ledd:  Ramelin II)

Illustrasjon: Ruisseuauville-klosteret slik det er fremstilt i "Album de Croy", ca 1600

Sire de Créquy & Fressin. Han grunnla i 986 klosteret l'Abbaye de Ruisseuauville for Sankt Augustinerne i Diocèse ved Boulogne. Stiftelsedokumentet for dette klosteret sier:

Ramelinus, secundus nomine, Dominus de Krequii Fressinensis fundavit hanc Ecclesiam fuam. sub Luduvico Quinto, anno Domini nonagentesimo odogesimo sexto, ex fide Tabularum nossrarum.

De gamle genealogiene opplyser at han hadde to hustruer, 1) Alix d'Oify, datter til godseier d'Oify & Honnecourt, og 2) Colle de Rumigny.

---

(2. ledd:  Baudouin)

Sire de Créquy & Fressin, sønn av Ramelin II, befant seg i 1007 i den franske arme under kommando av Baudoin IV "Fagerskjegg", Hertug av Flandern. Han deltok i beleiringen av Valenciennes mot keiser Henrik III, "Den Halte". Man tillegger Baudouin de Créquy devisen "nul ne s`y frotte! ", som betyr noe á la "Du må ikke bry deg!" eller "Bråk ikke med meg". Hans krigsrop var "a Créquy le Grand Baron!". dvs. "for storbaronen Créquy!", for etter dette felttoget ble han utropt til Baron av Artois.

Han var gift med Marguerite de Louvrain, Dame de Bierback og datter av d'Henry, Hertug av Louvain, og fikk barna:

• Bouchard
• Henri, som videreførte Huset Bierback.
• Anne, gift Warin eller Guerin, Sire de Craon.

---

(3. ledd:  Bouchard)

Sire de Créquy & de Fressin, sønn av Baudoin, Sire de Créquy og Marguerite de Louvain. Han unnlot å gjøre krav på en større donasjon til klosteret Tongerlo i Brabant fra broren Henri de Créquy ved en overførsel i 1005 av en stor jordeiendom som var tilført fra moren. De gamle genealogier sier at han var gift med Richilde Saint-Pol, datter av d'Hermez og søster til d'Anselme, Hertug av Saint-Pol. De hadde blant andre barn sønnen:

• Gérard

---

(4. ledd:  Gérard)

Sire de Créquy & de Fressin, som foretok reisen til Det Hellige Land i 1096, og som iflg. gamle krøniker utmerket seg.

I Store Norske Leksikon leser vi følgende: "Det første egentlige korstog (1096-99) samlet en stor flokk riddere, særlig franske og søritalienske (normanniske), menn som Raimond av Toulouse, Robert av Normandie, Gotfred av Bouillon, Bohemund av Tarent, alle mektige lensfyrster. Pavens representant, biskop Ademar av Puy, hadde en viss samlende myndighet. Hæren dro over Konstantinopel til Lilleasia og kom dit i 1097. Seldsjukkene (som bodde i Tyrkia på den den tiden (red.anm.)) ble slått i flere slag, og 1098 erobret korsfarerne Antiokia. Balduin, bror av Gotfred av Bouillon, skilte lag med resten av hæren og tok Edessa, en viktig handelsby. Jerusalem ble stormet under stor villskap 1099. Det foregikk blodbad på muslimene før korsfarerne samlet seg til takkegudstjeneste. Korsfarerne vant snart også havnebyene Askalon, Cæsarea og Acre, og storparten av dem reiste tilbake sjøveien."

Ved hjemkomsten bekreftet Gérard de Créquy overfor klosteret i Saint-Jean au Mont-les-Thérouanne i september 1025, at de jordeiendommer, tiender og inntekter hans kone og barn samt etterfølgere skulle kunne tilføre, skulle tilfalle landsbyen Fressin, slik hans far skulle ha gjort. Han fikk barna:

• Radulphe, eller Raoul
• Geoffroy
• Baudouin
• Anselme
• Mahaut, nevnt i Fauquembergue-avtalen fra 1150, hun var gift med Baudoin, borgherren til Saint-Omer.

---

(5. ledd: Radulphe, eller Raoul)

Sire de Créquy & de Fressin, var i 1160 med sin hustru og eldste sønn tilstede ved bekreftelsen av avtalen som Herman, godseieren til Bierback hadde inngått angående av klosteret i Tongerlo i 1052. Han døde i 1181. Med hustruen Mahaut, datter av Renaud, Sire de Craon & d'Ennoguen de Vitre, hadde han barna:

• Baudouin
• Warin
• Arnould
• Geoffroy, stamfar til huset de Boys i Bourgogne. Hos Geoffroy finner vi en N..., Seigneur de la Roche i Bourgogne inngiftet i familien Det er lite trolig at dette skal ha noe med familienavnet til Jean og Ahasverus de Créqui de/dit la Roche på 15' og 1600-tallet å gjøre.

NB: Raoul er myteomspunnet og ikke dokumentert i kildene. Det settes opp et skuespill om ham ved slottsruinene i Fressin hver sommer; et skuespill av god, gammel middelaldertype. Raoul er en korstogsridder som tas til fange av muslimene og dømmes til tungt straffarbeid. Han klarer å rømme etter ti lange år, og når han etter mange strabaser kommer hjem, kjenner ikke hans kjære Adele (som hun heter i skuespillet) igjen sin hardt prøvede ektemann. Hun har også fått en beiler i mellomtiden, all den tid alle tror at Raoul for lengst er død. Først når Raoul tar frem den ene halvdelen av gifteringen - den han hadde delt i to for å ha til minne om sin elskede under sin lange ferd, og som hadde holdt motet oppe hos ham - og hun finner frem den andre halvdelen som hun har gjemt alle disse årene, ser beileren seg slått. Adele har fått sin Raoul tilbake, og historien har fått sin lykkelige slutt.

Plakaten til høyre er fra markedsføringen av oppsetningen i 2000.

---

Først med Baudouin de Créquy død i 1226 eller 1227 havner vi ifølge René Lesage på sikker grunn. Han skriver: "Baudouin de Crequy, Seigneur av samme sted, døde i 1226-1227 hvis man skal tro det epitaf som finnes på hans gravsten i Ruisseauville. De klassiske genealoger sier har en sønn av Raoul, den berømte, romantiske helt, men denne personen finnes ikke i våre referanser fra det 12. århundre. Noen korreksjoner må gjøres i forhold til de klassiske genealogene (den høyest anerkjente er den av de la Chesnaye-du-Bois (1781)), spesielt mht til Jeans slektslinjen i de eldste grener i det 14. århundre".

6. ledd:  Baudouin de Créquy

Illustrasjon t.h.: de Créqui-segl fra 1192, hentet fra franske adelsarkiver. Ill fra Sigurd Lambek . Se større utgave ved å klikke på bildet.

Sire de Créquy & de Fressin er nevnt sammen med sin kone nr. 2, Alix, i en donasjon som Guillaume, borgherren til Saint-Omer i 1182 gjorde til Kapitelet i Sankt Peters kirke i A'ire som tiende fra Peennes, de Staples og andre. Han støttet i 1198 for den hyldest og støtte som Huguues Campdavesne, Hertug av Sain-Pol, hadde lovet kong Philippe-Auguste. Iht epitafet på hans gravsten døde han i 1226 eller 1227 (Kilde: René Lesage).

Han var gift to ganger, først med Clemence, (nevnt i bekreftelsen fra 1160 angående klosteret i Tangerlo av godseieren til Bierback, Herman de Créquy) og senere med Alix de Saint-Omer, datter av Guillaume, borgherren til Saint-Omer & d'Ide d'Avesnes. Deres barn var:

• Baudouin
• Alix, gift med Baudouin de St-Omer, Seigneur de Péennes

---

7. ledd: Baudouin de Créquy

Baudouin III (Den Unge), Sire de Créquy & de Fressin, nevnt i et dokument fra klosteret i St.-Andre-aux-Bois i 1209. Han befinner seg i året 1214 i l'Ost de Bouvines i kong Philippe Augusts tjeneste, og han arbeidet også i det kongelige skattkammeret, "Chambre des Comptes" i Paris. I mai 1237 overførte han sammen med klosteret i Saint-Jean-aux-Mont-les-Theroanne, midler for gjenoppbyggingen av møllen i Fressin, som hadde ligget i ruiner. Med sin kone Marguerite de Saint-Omer hadde han barna:

• Philippe
• Baudouin, stamfaren til Torchy- & Royon-grenen.
• Guillaume

---

8. ledd: Philippe de Créquy

Sire de Créquy & de Fressin etc. I 1238 gjorde han en donasjon til en Hertug, en onkel og sine foreldre, og i 1248 solgte han en eiendom han hadde arvet av sin onkel Guillaume St.-Omer, Terre de Beurain, til Hertugen av Saint-Pol. Han var gift med Alix, alias Ide de Picqigny. Deres barn var:

• Baudouin
• HUON eller HUGUES, grunnlegger av Raimboval-grenen.
• PHILIPPE 1257 - 1270
• ENGUERRAND, biskop i Cambray, i 1288 domsmann i saken mellom Hertuginnen av Limbourg og Hertugen av Brabant & Greven av Gueldre. Han døde i 1326.
• MARGUERITE, gift 4 ganger, med: Gistelles, d'Articiourt, de Beures og de Trafignies.
• ALIX, gift 1241 med Wautier, godsherre til Wignacourt.

---

9. ledd: Baudouin de Créquy

Sire de Créquy & de Fressin. Sammen med sin bror Huon de Créquy gjorde han i 1266 en donasjon til klosteret Messines i Flandern. Han var gift tre ganger, med Alix de Heilly & Rumilly, Ide de Fosseux og Jean de Picqigny. Fra første ekteskap hadde han barna:

• Jean
• PHILIPPE, stamfar til de Heilly
• ESTHEUIL

---

10. ledd: Jean I de Créquy

JEAN I, Sire de Créquy & de Fressin, han ratifiserte i 1289 den donasjon hans foreldre hadde gjort til klosteret i Messines. Han var gift med Marguerite de Beauvais, og med Isabeau d'Ailly, og hadde med sin første kone barna:

• Jean
• Guillaume
• Enguerrand
• Catherine
• Marie
• Ide
• Jeanne

---

11. ledd: Jean II de Créquy

JEAN II, Sire de Créquy & de Fressin er omtalt blant dem som i 1340 deltok i feiden med Robert d'Artois. Han stilte med fem riddere og 32 væpnere i sitt kompani. Froissart sier at han var med Guvernøren av Piccardie, de Charny i angrepet på Calais i 1348.

Han ektet Jeanne de Picquigny, Dame de Canaples & Outrebois og enke etter Jean de Mailly, eier av Talmas & de Beures,. Deretter var hun i 1353 gift med Henri de Beures, disse hadde i 1367 solgt Outreboisgodset til kong Charles V, som kongen overførte til l'Eglise de Paris i 1373. Hun (Jeanne) var datter av godseier Jean de Picqigny og Marthe d'Amiens, Dame de Canaples. Med Jean de Créquy fikk hun barna:

• Jean
• Enguerrand
• Marguerite

---

12. ledd: Jean III de Créquy

JEAN III, Sire de Créquy, de Fressin & de Canaples bodde hos sin mor og var under hennes formynderskap. Han var ved portene til Paris sammen med andre lensherrer og forsvarte byen mot Robert Canole som etter å ha fart frem med røvertokter over hele landet ble stanset utenfor Paris i 1370. Han døde i 1377, og var gift med Jeanne de Haverskerke, Dame de Flechin, de Moliens, de Villerur-au-Bocage de Fontaine, død 1425. Deres barn var:

• Jean
• Ytterligere en sønn kalt Jean, Seigneur de Moliens, falt i slaget ved Azincourt 25. oktober 1415
• Jacques, munk ved St. Jean-klosteret ved Mont-les-Thérouanne.

---

13. ledd: Jean IV de Créquy

Illustrasjon t.h.: de Créqui-segl fra 1398, hentet fra franske adelsarkiver. Ill fra Sigurd Lambek .

JEAN IV, Sire de Créquy, de Fressin, de Canaples etc. var under sin mors formynderskap i årene 1377-1378 og 1380. Han ble en av sjefene for armeen i kampen mot engelskmennene, utnevnt av Valeran "Belleforest" de Luxembourg, greve av Saint-Pol i 1405. Han døde natt til 30. nov. 1411, og er begravet i et kapell som hans enke lot oppføre i sognekirken i Fressin.

I noe litteratur leser vi om en Jacques de Créquy som skal ha vært Jean V de Créquys (14. ledd) far. Dette er en sammenblanding av her omtalte Jean IV de Créquy og Jacques III de Créquy - Marechal de Guyenne - som ble tatt til fange av engelskmennene og henrettet 25. oktober 1415 i slaget ved Azincourt (se plasseringen av Azincourt i forhold til Créquy og Fressin på kart ovenfor). Han kom fra d'Heilly-grenen av de Créqui-familien. Om dette slaget og henrettelsene kan vi lese følgende:

Fire mann fra samme familie drept i samme slag
Midt under slaget ved Azincourt brøt franskmennene inn blant engelskmennenes bakre rekker. Den britiske kong Henry V, som trodde han ble angepet bakfra mens han fremdeles hadde en større styrke å bekjempe i front, ga ordre om at franskmenn som allerede var tatt til fange skulle henrettes. Dette var en unødvendig handling, og det franske angrepet på de bakre rekkene ble snart slått ned - men ikke før massakren på alle fangene med unntak av de mest prominente var et faktum. Alternativt kan nedslaktningen av fanger ha kommet av at Henry V ble alarmert av at store franske kavalleristyrker gjorde seg klare til å angripe. Han kan ha vært nødt til å gjøre en rask beslutning for å klargjøre sine egne, slitne styrker for nye farer. Saint Remy, som var med de britiske troppene, forteller at 200 bueskyttere ble beordret til å gjennomføre henrettelsene. Kavallerisoldatene var motvillige til å gjøre dette, ikke minst fordi de håpet på løsepenger for de franske fangene.

Men det var altså Jacques III de Créquy som ble drept ved denne anledningen, ikke Jean IV de Créquy! Som vi ser nedenfor, rammet likevel det samme slaget også Jean IVs familie hardt: Jean IVs eldste sønn Raoul falt samme dag - 25. oktober 1415. Det samme gjorde svigersønnen lensherre de Waurin og Jean IVs bror, også kalt Jean, Sr de Moliens. Fire mann fra samme familie, hvorav en litt fjernere slektning, en bror, en sønn og en svigersønn, falt denne skjebnesvangre dagen i oktober.

Bildet til venstre viser en tinnsoldat-versjon av Jacques de Créqui, tilgjengelig fra Newbury Toys (http://www.toysoldiers.org/knights_of_agincourt.htm) for 3,95 GBP pr april 2001. Se også http://www.treefrogtreasures.com/41081.shtml - samme figur for USD 9 pr februar 2005. Foto t.v.: Carsten Berg Høgenhoff

Mer om Azincourt bl.a. på http://www.azincourt-medieval.com/

Dictionnaire Genealogique de la Noblesse de la France fortsetter: Jean IV de Créquy ble gift 27. april 1395 med Jeanne de Roy, som døde i 1434 og er begravet sammen med sin mann. Deres barn var:

• RAUOL, Sire de Créquy & de Fressin, med tilnavnet l'Etendart (Fanen) fordi han hadde erobret flere engelske faner. Kongen påla ham i 1415 å gå mot engelskmennene med "all kraft", siden de engelske hadde tatt byen Harfleur. Han døde 25. okober 1415 under slaget ved Azincourt. Hans kone var Jeanne Quieret, Dame de Moutonvilliers.
• JEAN
• Ytterligere en sønn JEAN, kalt den yngre, som ble munk i klosteret St.-Jean ved Mont-de-Therouanne.
• RAOULEQUIN, godseier av Villiers-au-Bocage, kjøpte i1437 jordeiendommene terre de Douriers og Oudart Blondel av lensherre de Longvilliers. Død 8. mars 1472, begravet i Douriers.
• ARNOL, godseier av Queans, som han arvet etter faren.
• JEANNE, gift 1. med lensherre de Waurin, Senechal i Flandern, falt i slaget ved Azincourt (på engelsk: Agincourt) den 25. oktober 1415. Gift påny med Guillaume da Lalain, guvernør i Bailly & Hainaut samt Nederland. Død 1444.
• PERONNE, gift med Andre, Sire de Rambures, sønn av David de Rambures, leder for "Korsbyeskytterne" i Frankrike.
• Ytterligere en datter JEANNE, gift 12. august 1425 med Jean de Tremoille, sønn av Pierre de T. og hustru Jean de Longvilliers. NB: Se nærmere om disse to i eget avsnitt under "Ahasverus de Créqui dit la Roches forfedre")
• MARGUERITE, nonne i Berthacourt.

---

14. ledd: Jean V de Créquy

Illustrasjon t.v.: de Créqui-segl fra 1441, hentet fra franske adelsarkiver. Ill t.h: Jean V, sire de Créquy. Se også illustrasjon av Jean V til hest . På rytter-bildet ser vi at ridderer har Toison-ordenen hengende rundt halsen. Fra gamle, franske manuskripter, oversendt fra nederlandske arkiver. Alle ill fra Sigurd Lambek .

JEAN V, Sire de Créquy, de Fressin & de Canaples. Arvet ellers Terres de Canaples & de Moliens etter faren. Ble senere Kammerherre og Rådgiver for Hertug Philippe (Den Gode) av Burgund, som gav ham ridderslaget i 1429 på sitt slott Montespilloy, og som senere også utnevnte ham som nr 24 til Toison-ordenen . Denne ordenen var innstiftet i Brügge i 1430. Han fulgte hertugen i beleiringen av Calais i 1436. Han ble senere forlagt i Gravelines for å stoppe og fange dem som herjet i områdene. Som Prins av Burgund lot Philippe ham overbringe sitt halsbånd og Orden til Kongen av Aragon, og senere ble han sammen med biskopen av Tournay sendt til ambassaden hos Kong Ludvig XI i Paris. Han var med i slaget ved Montlery i 1465, og døde i 1474 som en mann i høy alder.

Han var gift med 1) Marguerite de Bours, senere 2) med Louise de la Tour, datter av Bertrand de la Tour, Hertug av Burgund & Auvergne og Jaqueline de Pechin, og de fikk:

• JEAN
• JACQUES, som ble Kammerherre hos Hertugen av Burgund, ble tatt til fange i slaget ved Nancy i 1476, og døde barnløs i 1480.
• FRANCOISE, guvernør og senechal i Boulogne i 1484, Kammerherre og Rådgiver hos Kongen, Ridder av Kongens Orden. Han var gift med Marguerite Blondel, men døde barnløs i 1518.
• LOUIS.
• BERTRAND, Ridder av Rhodos.
• LOUISE JAQUELINE

Det Gyldne Bukkeskinn-ordenen
Sigurd Lambek , Oregon, USA skriver følgende om Toison-ordenen (La Toison d'Or - The Order of the Golden fleece):

Illustrasjonen til venstre er hentet fra internettsiden til Confrérie Amicale de la Toison d'Or (Society of The Golden Fleece), som du finner på http://antiquesatoz.com/sgfleece/

Ordenen ble startet i Brugge i Flanders i 1430 med Hertug Phillip le Bon's bryllup med Isabella av Portugal. Der var en Grand Master [Hertugen] og 23 riddere, som senere ble økt til 31 og igjen til 51. Den ble med det samme en av de mest begjærte ordener i Europa, på samme måte som den engelske "The Order of the Garter". Disse riddere ble valgt fra de beste av de høy-adelige familier og det var en stor ære. Man måtte være katolsk og patron, helgen var St. Andrews og den Hellige Jomfru. Ordenen ble i Bourgogne til 1477 og kom med Marie af Bourgogne's bryllup til Erkehertug Maximillian av Østerrike (Habsburg). Senere ble det strid mellom de spanske habsburgere og de spanske bourbonere på en side og de østerriske habsburgere på den annen side. Begge sider har gitt ut ordenen og gjør det fremdeles idag. Igjen, på side 471 i den franske stamtavle ser vi at Jean V ble sendt af Hertug Phillip le Bon i 1461 til Kongen av Aragon med en kjetting av ordenen, som skulle gis til ham. Det var en stor ære for vår slektning å være ambassadør for hertugen.

Ordenen tar sitt navn fra gresk mytologi, fra bukkeskinnet Phrixus og Helle flyktet på i myten om argonautene. Helle falt av bukken og druknet i sjøen ved Hellesponten, mens Phrixus kom seg videre helt til Kolchis ved Svartehavets østre bredd. Mange år senere reiste kongssønnen Jason og hans argonatuter for å hente det gyldne bukkeskinnet tilbake til Hellas og kreve tilbake Jasons rett til tronen fra hans onkel, i en begivenhetsrik sjøreise som bragte dem fra Hellas til Kolchis, og tilbake via Donau, Rhone-elven, langs Italias vestkyst og nesten hjem igjen, før gudene i sin vrede over Jason og hans kone Medeas drap på hennes bror Aspyrtus førte skipet gjennom en storm til Libyas kyst. Der ventet nye prøvelser da argonautene måtte bære Argos gjennom Saharas brennende sand til Tritonis i vest, før de etterhvert kunne seile noenlunde uhindret hjem til Hellas igjen.

Illustrasjon: Gresk vase fra det 5. århundre f.Kr. (Metropolitan Museum, New York). Jason løfter det gyldne bukkeskinn ned fra treet i Kolchis.

Jason fant hverken rikdom eller lykke med det gyldne bukkeskinnet, og han fikk heller ikke tilbake sitt kongerike som han var blitt lovet. Kongsdatteren Medea som skulle vokte det gyldne bukkeskinn med sitt liv, men gav etter for sin kjærlighet til Jason og hjalp ham å få det med seg, har for alltid fått sitt navn svertet av sine trollkunster, mordet på broren Aspyrtus, kongen av Colchis sønn, og senere av drapene på to av Jason og Medeas fire barn da Jason forlot henne etter ti år. Det er usikkert om det gyldne bukkeskinn fra myten representerer en spesiell gjenstand, eller om det er et symbol på gull og rikdom. Interessant er det uansett at Jason som intitierte og ledet reisen, selv ikke fikk ta del i rikdommen - og like interessant er det at den av argonautene som hadde ført det mest ærbare livet på den tre år lange reisen - Euphemeus - fikk sitt kongedømme Santorini i gave av guden Triton. Jason brøt den ærbare veien da han falt Aspyrtus i ryggen og drepte ham, uansett om Aspyrtus død var nødvendig for å redde argonautene. Selve myten, historien om argonautene, er som en geografibok over den tidens kjente verden.

Reisen argunautene gjorde er blitt stående som en heltedåd, der de åpnet nye farvann for grekerne. En episode ved myten om Jason og argonautene jeg finner spesielt interessant, er det punktet hvor de ror gjennom Bosphorus-stredet og kommer frem til Symplegadene der stredet munner ut i Svartehavet. Her beskrives to klipper som åpner og lukker seg mens vannet fråder og ingen skip kan passere. Kan myten om det frådende vannet ved Symplegadene strekke seg så langt som 7-8000 år tilbake i tiden, til den gang havet steg etter siste istid og en saltvannselv til sist rant over skråningen fra syd og på noen få år må ha fylt det 150 meter lavere liggende Svartehavet med sjøvann?

Kilde til det ovenstående: Encyclopædia Britannica 1965 og "Jason and the Argonauts", Stephandines Brothers' Greek Mythology, Athen 1998. Se også nedenstående sitater fra François Veldes internettsider http://www.heraldica.org/topics/france/frorders.htm

Til venstre: Jean de Créquy - eller Jehan de Créquy - slik han er fremstilt i "Grand Armorial de la Toison d'or. utgitt av forleggeren Ed Dusserre. Kortstokken kan kjøpes bl.a. fra R. Somerville (Playing Cards.

 

"Orders founded by Vassals of the King of France

These orders fall in-between categories * . They were created by various dukes who were vassals of France, mostly members of the French royal family. Although their founders were not sovereigns, some of them were created with the same intention as national orders, that is, to personally bind vassals to their lord (the best example being the Golden Fleece). But their founders and grand-masters were not sovereigns, since they were in turn the vassals of the king of France. And some orders, such as those founded by the duc de Bourbon, clearly had a religious and devotional purpose, very close to that of the private orders. For these reasons, I am inclined to view them as a variety of private orders.

* François Velde deler inn de franske ordener på følgende måte, hvorav the Golden Fleece faller inn under kategorien Orders Founded by Important Lords:

• Military-Monastic Orders in France
• National Orders
  • Ordre de l'Étoile (1351)
  • Ordres du Roi: Saint-Michel (1469), Saint-Esprit (1578)
  • Mythical Orders
• Orders Founded by Important Lords
• Private Orders
• Orders of Merit
  • Saint-Louis (1693)
  • Légion d'Honneur (1802)
  • Other Orders of Merit

Ordre de la Toison d'Or: created in 1429 (de første ordnene ble utdelt 1430 - se nedenfor (red.anm.)) by Philippe duc de Bourgogne, on the occasion of his marriage to Isabelle of Portugal. This order later passed through his grand-daughter Marguerite de Bourgogne to her husband Maximilian of Habsburg and their descendants. The order remained in the Spanish branch of the Habsburgs until 1700. After Louis XIV's grandson became king of Spain, the Austrian branch claimed that the order had passed to them (alleging that the former Burgundian territories of the Low Countries had passed to Austria in 1713; although the loss of those territories in 1797 did not prevent the Austrians from keeping the order). From that date, there have been two orders of the Golden Fleece. The Spanish order is not an order of chivalry anymore since the 19th century, it is awarded by the Spanish king as an order of merit to Spaniards and foreigners. The Austrian order is now held by Otto Habsburg who still awards it on the basis of the original criteria to Catholic nobles. Also, the duke of Segovia, eldest son of Alfonso XIII of Spain and head of the house of Bourbon, declared himself grandmaster in 1963 and awarded the order to various people, including the ducs de Bauffremont and Polignac.

The knights swore oaths of allegiance, but to the sovereign rather than to the rule of the order, which was never monastic in nature. The sovereign usually controlled the membership, at least to some degree. Occasionally, a crusading spirit was explicitly invoked, as was the case originally for the Golden Fleece (whose emblem recalled the quest of the Argonauts)."

Vi finner Jean de Créqui som nr 24 av 25 utnevnt i 1430 (kilde: Confrérie Amicale de la Toison d'Or). Vi legger med det merke til at Jean de Créqui er med i den første gruppen som fikk ordenen, idet man jo først bestemte at 23 riddere samt en stormester skulle ha den. Antallet ble senere økt til 31 og så til 51:

1430	1.	Philippe le Bon, duc de Bourgogne, premier chef et souverain de la maison de Bourgogne (1396-1467).
	2.	Guillaume de Vienne, sgr. de Saint-George (1360-1435).
	3.	Regnier Pot, sgr. de la Prugne (d. 1432).
	4.	Jehan seigneur de Roubaix (1369-1449).
	5.	Roland d'Uutkercke, sgr. de Hemsrode (d. 1442).
	6.	Antoine de Vergy, comte de Dammartin (d.1439).
	7.	David de Brimeu, sgr. de Ligny (d.1451).
	8.	Hue de Lannoy, sgr. de Santes (1384-1456).
	9.	Jehan seigneur de Comines (d. 1442).
	10.	Antoine de Toulonjon, maréchal de Bourgogne (d. 1432).
	11.	Pierre de Luxembourg, comte de Saint-Pol (1390-1433).
	12.	Jehan de la Trémoille, sgr. de Jonvelle (c. 1377-1449).
	13.	Guilbert de Lannoy, sgr. de Villerval (1386-1462).
	14.	Jehan de Luxembourg, comte de Ligny (1385-1440).
	15.	Jehan de Villers, sgr. de l'Isle-Adam (d. 1439).
	16.	Antoine seigneur de Croy, comte de Porcéan (1390-1475).
	17.	Florimond de Brimeu, sgr. de Massincourt (d. 1441).
	18.	Robert seigneur de Masmines (d. 1431).
	19.	Jacques de Brimeu, sgr. de Grigny (d. avant 1451).
	20.	Baudouin de Lannoy, sgr. de Molembaix (vers 1388-1474).
	21.	Pierre de Bauffremont, comte de Charny (d. 1473).
	22.	Philippe seigneur de Ternant (vers 1400-1456).
	23.	Jehan de Croy, comte de Chimay (1395-1472).
	24.	Jehan seigneur de Créquy (vers 1397-1473).
	25.	Jehan de Neufchâtel, sgr. de Montagu (d. 1433).

Forøvrig mottok HM Kong Haakon VII av Norge den spanske grenen av ordenen i 1910, mens HM Kong Harald V mottok den i 1995.

---

15. ledd: Jean VI de Créquy

Illustrasjon t.h.: de Créqui-segl fra 1488, hentet fra franske adelsarkiver.

JEAN VI, Sire de Créquy de Fressin & de Canaples etc, døde den 17. november 1483. I første ekteskap:

• Jean
• Antoine, kalt den dristige, ridder av kongens orden, kaptein for 80 lanseryttere, drept under beleiringen av Hestin.
• Phillipe, stamfar for grenen Bernieulles og de Blequin
• Gabrielle, død uten å ha vært gift
• Catherine, gift 16. mai 1503 med Jean de Neuville, Seigneur de Boubers.
  
  I andre ekteskap:
• Georges, stamfar til grenen de Ricey, som kom til tittel.

---

16. ledd: Jean VII de Créquy

Jean VII de Créquys barn er siste mulige ledd for en kobling til den nederlandske kaptein Jean de Créqui dit la Roches aner, men sannsynligheten taler for at vi skal enda noen ledd tilbake for å finne slektskapet. Vi lar likevel, inntil videre, den potensielle anerekken gå frem til Jean VII og hans barn. Vi kan med sikkerhet utelukke den eldste sønnen, Jean VIII de Créquy, prins av Poix, som ane.

Med utgangspunkt i de heraldiske regler for bruk av våpenskjold, taler alt for at vi er etterkommere etter en yngre sønn i et av slektsleddene over, og at slektsrekken deretter følger sønner helt frem til Jean de Créqui dit la Roche som vi kjenner fra Nederland. Ved videreføring av slekten via kvinneledd opphørte retten til å bære et familievåpen i ren utgave slik Ahasverus de Créqui dit la Roche brukte det. I neste kapittel skal vi se at hovedhuset med navn og titler føres videre via Marie de Créquy. Dermed kan ikke lenger det syvgrenede plommetreet - créquieren - brukes alene; vi får et våpenskjold sammensatt av flere familiers våpen. Dersom det skulle vise seg at vår ane Ahasverus de Créquy dit la Roche er etterkommer etter et eller flere kvinneledd i de Créqui-slekten, kan vi med andre ord si at han har brukt våpenskjoldet - créquieren - uten de lovmessige rettigheter til våpenet. Selv om dette ikke kan utelukkes, er det lite sannsynlig. Se forøvrig René Lesages anmerkninge r i kapittel 4.

JEAN VII, Sire de Créquy, de Fressin og de Canaples, med tilnavnet den rike, guvernør i Montreuil, kaptein for 24 lanseriddere i 1526 og 1529 til 1543. Gift med Jossine de Soissons, arving etter Jean Jean IV Tyrel. Fra ham kom tittelen Prince de Poix inn i de Créquy-familien, idet Jean VII og Jossine de Soissons eldste sønn Jean VIII de Créquy overtok tittelen etter Jean Jean IV Tyrel.
 

• Jean , Prince de Poix
• François, Biskop av Thérouanne, abbed av St.-Pierre de Selincourt. Død før sin far.
• Louis, Malteserridder, kommandør av Haute-Avesne.
• Antoine, abbed av Valloires, biskop av Thérouanne etter sin bror.
• Charles, kaptein over 50 mann etter sin far. Død barnløs.
• Nok en François, oberst over Picardielegionærene.
• Marguerite, nonne utenfor Paris.

Ovennevnte ledd er som nevnt det siste mulige den norsk-nederlandske grenen av de Créquy-slekten kan gå ut fra, men sannsynligvis stammer den fra en yngre sønn i et tidligere ledd. De neste generasjoner, fra 17. ledd, Jean VIII og hans nærmeste etterslekt, har vi tatt med for interessens skyld i 2. kapittel, del 2 . På 1600-tallet fremstår noen av de Créqui-familiens ypperste representanter på den militære arena, hvor spesielt Ahasverus de Créqui dit la Roches samtidige, marskalk av Frankrike François de Crequi , gjorde en lysende karriere. Marskalken var forøvrig i en beskjeden grad involvert i de begivenheter som i 1679 førte frem til Freden i Lund etter tre års krig mellom kongerikene Danmark-Norge og Sverige.

Jean VII de Créqui and his children constitute the last possible generation of the main house of the de Créqui family which could possibly link to Jean de Créqui dit la Roche in The Netherlands. Probably, we will have to proceed him with at least one or two generations before we find the link to our family, but until further indications or evidence turn up, we let the possible line of ancestors go all the way down to Jean VII and his children. We may with certainty exclude the eldest son, Jean VIII de Créquy, Prince of Poix, as an ancestor. See also René Lesage's remarks in Chapter 4.

The descendants mentioned below, from Jean VIII de Créqui until Charles, Sire de Créquy, Prince de Poix, Duc de Lesdiguières, Pair & Maréchal de France, his children and grandchildren are included for those interested in these next few generations - see 2. chapter, part 2 (the texts are in Norwegian).

---

Gå til 2. kapittel, 2. del