Slekten Castberg
Følgende artikkel er hentet fra A.W. Raschs bok Slekten Knagenhjelm og Kaupanger , Oslo 1960, samt fra en artikkel av Gerhard Munthe i forbindelse med at det i 1993 ble trykket opp en faksimileutgave av norgeshistoriens første boktrykk fra 1643. Deler er hentet fra A. St. Castbergs Slekten Castberg gjennem 300 år . Opplysninger om Tyge Nielssøns trykkeri - fremdeles i drift i 1999 som Enersens Trykkeri A.S på Bryn i Oslo - er hentet fra Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer .
1. ledd Tyge Nielssøn (Castberg)
Sorenskriver Tyge Nielssøn sier selv at han er født «ved Kallø», en liten øy i Kalløfjorden på Jyllands østkyst. Omtrent 20 km. fra Kallø, ved Grenaa, ligger et sogn Kastbjerg, hvor det også finnes en gård av samme navn. Det er også er sogn Kastbjerg ved Randers, ca 60 km. fra Kallø, samt en gård Kastbjerg i hvert av sognene Dybe, Ferring og Bølling på den jyske vestkyst. Fra et av disse stedene har sikkert familien Castberg sin opprinnelse. Om Tyge Nielssøns foreldre og videre avstamming vet man imidlertid ennå ingenting. Det man hittil har visst om Tyge Nielssøn, er at han i 1646 er nevnt som fullmektig for stiftskriveren i Bergen, og at han senere ble sorenskriver på Sunnmøre.
Tidligere enn 1646 har man ikke funnet noen spor av Tyge Nielssøn. I den siste tid har imidlertid en teori, som går ut på at sorenskriver Tyge Nielssøn er identisk med en annen Tyge Nielssøn, nemlig Norges første boktrykker, vunnet større og større oppslutning. Teorien, som først ble fremsatt av J. C. Tellefsen, er siden blitt understøttet av bibliotekarene Henrik Hanboe og Alf C. Melhus, og av genealogen Finne Grøn. Denne Tyge Nielssøn var også høyst sannsynlig jyde av opprinnelse. Han utførte i hvert fall stadig arbeid for jyder i København, og det er kjent at det var et sterkt samhold mellom jydene i denne byen.
Til tross for at Tyge Nielssøn ikke hørte til de mer fremtredende boktrykkere, hadde han flere fornemme jyder som sine kunder, bl.a. Holger Rosenkrantz. Dennes slott Rosenholm lå i nærheten av Kallø. Ved slottet hadde han et trykkeri der unge jyder kunne få undervisning i håndverket. Her hadde Tyge Nielssøn altså den beste anledning til å utdanne seg for sitt fremtidige virke. Sorenskriver Tyge Castberg anfører at han tidligere hadde vært «i de Bielkers Tieneste». Boktrykkeren kunne påberope seg det samme. Jens Bjelke trykte nemlig alle sine arbeider hos ham, både i 1633, 1634 og 1639. Dessuten er navnet Tyge Nielssøn såvidt sjeldent at det er lite sannsynlig at to personer av dette navnet samtidig skulle være kommet til Norge fra Jylland, og den ene av dem plutselig forsvinne uten å levne spor etter seg i 1644, mens den annen like plutselig dukker opp to år senere.
Man kan kanskje undres over at det var så lettvint å bli sorenskriver. Tyge Nielssøn kan ha vært en dyktig boktrykker, men det er lite sannsynlig at han har hatt noen juridisk utdannelse. Men da skal man betenke at på den tiden var det ofte tilstrekkelig at man var skrivekyndig for å få et sorenskriverembede. Hvis man dertil var litt praktisk og dristig, noe vi må ha lov til å anta at Tyge Nielssøn har vært, er det ingen ting til hinder for at boktrykkeren Tyge Nielssøn noen år senere avslører seg som sorenskriver.
Major Aage Stabell Castberg mener også å finne støtte for teorien i en undersøkelse av Tyge Nielssøns segl . I det segl Tyge Nieløssøn brukte i sin første tid på Vestlandet mener major Castberg nemlig å se initialene T.N.S.B. Denne siste B'en har tidligere vært tydet som R, og man gjettet på at han tidligere har tenkt å ta et tilnavn som begynte med denne bokstav. Aksepterer man imidlertid B'en, kan det tenkes at denne står for Boktrykker, og at altså hele seglet står for Tyge Nielssøn Boktrykker. Ifølge arkivar Halvard Trætteberg er dette ikke vanlig benyttet, men det er heller ikke noe som skulle tale direkte imot et en mann på denne tiden satte inn sitt yrkes initial i sitt segl. Han var jo tross alt den første av dette yrket i Norge, og sikkert stolt av det. Imidlertid sløyfer han B'en i sitt neste segl fra 1668 da han ikke lenger kan tenke seg å gjenoppta sin gamle profesjon. Og i 1679 har han et helt nytt segl igjen med initialene T.N.K.B da han altså har bestemt seg for tilnavnet KastBerg.
Under dette navnet var da også to av hans sønner innskrevet som studenter i København allerede i 1672. Sannsynligheten taler derfor meget sterkt for at de to Tyge Nielssønner er identiske. Og inntil kjensgjerninger dukker opp som kan omstyrte teorien, er det fristende å godta den. Tyge Nielssøn er altså etter eget utsagn født «ved Kallø» antagelig senest i 1610.
Han slår seg som ung mann ned i København som boktrykker, Det første offisielle dokument som kjennes om ham er et kongebrev av 28. mai 1634, hvorved han «som med stor Bekostning har innrettet et Trykkeri i Kjøbenhavn til noget Vederlag for den anvendte Bekostning faar bevilget, at ingen i 10 Aar maa ettertrykke de approberede Bøger, som udgaar af hans Officina».
Det eldste kjente trykk med hans navn bærer årstallet 1631. Hans trykkeri ble aldri noen betydelig forretning, og typografisk sett er hans arbeider høyst ordinære. Men flere av tidens mest fremtredende menn var blant hans kunder, således sognepresten, magister Niels Mikkelsen Aalborg, Holger Rosenkrantz og Viborgbispen Hans Wondal. I 1632 ble han betrodd å trykke den storstilte folioutgaven av Davids Psalmer med forord av Aalborg og bekostet av kongens svigermor, Eline Marsvin. Den ble trykt bare i 30 eksemplarer og skal være det vakreste Tyge Nielssøn har laget.
Allerede i 1633 kom han i forbindelse med Norge, idet Jens Bjelke det år trykte sin «Summarier offuer Bibelen» hos ham, og det følgende år sitt skrift «Danske og Norske Lougers summariske Indhold». I 1634 trykte han for Nordmannen Sevald Thomessøn dennes oversettelse av Valenius Herbergers «Horoscopia passiones Domini», og i 1639 det lille skrift «Psalm:42» av Jens Bjelke. Imidlertid ser det ut til at Tyge Nielssøns arbeide har kulminert omkring 1635. I de nærmest følgende år sendte han vesentlig ut opptrykk av Aalborgs «Husholdningskalender» og «dagbok» og andre folkelige skrifter i tarveligst mulig utstyr.
Ved årsskiftet 1642/43 reiste imidlertid Tyge Nielssøn etter kallelse av den lærde Romsdalspresten Christen Steffensen Bang til Christiania hvor han opprettet Norges første trykkeri. Uten angivelse av trykkested utkom så i 1643 et lite hefte som har tittelen «En liden Tractat Om Rosymarien Olies Synderlig Krafft», angivelig også av Aalborg. Det inneholder en omstendelig beskrivelse av den vidunderlige rosmarinoljens helbredende evne mot gikt, hodepine, fallesyke, forkjølelse og en masse andre ting. «Og inntil en fremtidig Tygeforsker kan motbevise det, bærer det prisen hjem som det første Norgestrykk», sier Olav Myre.
Almanakken 1644: Norges 1. boktrykk
I februar 1643 søkte Tyge Nielssøn Stattholderskapet i Norge om «at hand motte forløffuis Almanacher effter denne Elevationen folj saa och gemeene Schole-Bøgger at trøche». Hannibal Sehested svarte at det skulle forholdes etter den kongelige missive i sakens anledning. Hva dette inneholdt vites ikke. Men i 1644 utga Tyge sin almanakk uten innsigelse fra noen kant, så man kan gå ut fra at det privilegium han hadde søkt om, var blitt ham bevilget. I den første tiden etter ankomsten til Norge trykte han «Aggershusiske Acters Første Quartals Summariske Beskriffelse paa nerverende Aar 1644 flitteligen samlet og forfattet», Norges første trykte nyhetsblad. Disse var høyst sannsynlig redigert av presteobersten Kjeld Stub og fortalte om de norske krigsbegivenheter under Hannibalfeiden.
I 1643 trykte han separisten Niels Chronichs berømte eller beryktede «tolvpreken» i Christiania kirke 1. juledag 1642: «Aandelige Jule-Betenckning». Han viser her «at han har rådet over adskillig skrift» og kunne møte ganske vanskelige typografiske oppgaver. Men det å trykke et slikt verk av en farlig separist skulle selvsagt ikke gjøre de geistlige herrer i Kapitlet, hans fremtidige dommere, blidere stemt mot ham, selv om verket var dedisert til Stattholderen Hannibal Sehested». (Henrik Harboe). Dette var det eneste store arbeid han utførte i sin Christianiatid (152 bl.). I 1644 utgikk det fra Tyges trykkeri bare en del mindre saker. Et par av dem har et visst offisielt tilsnitt. Således «Christian IV's Krigsartikler» fra 1625. Ellers var det «Enche-Such hvorudi Et Gudfryctigt Menniske sin Hiertenkiere Ectefellis uformodede oc hastige affgang væmodel - beklager, trøster sig selff oc venter effter Gud» og «En mercelig Vise om den yderste Dommedag» i 41 korte vers på 8 sider. Likeledes trykte han opp den danske biskop Jesper Rasmussens Brochmans «Formaning til Geistligheden udi Siellands Stict».
Tyge Nielssøns almanakk for 1644 ble utgitt i faksimileutgave av Emil Mostue a.s, Almanakkforlaget i 1993. Se også første oppslagsside . Trykk på bildet for større utgave av omslagssiden.
Den fulle tittel på hans almanakk som utkom i 1644 lyder: «En Ny Allmanach paa det Aar effter Jusu Christi Fødsel 1644» med «Et lidet Prognosticon, eller Practica paa det Aar effter vor Frelseris oc Saligjøreris Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Med Flid paa Danske udsat oc tryckt udi Christiania aff Tyge Nielszøn».
Samme almanakk ble forøvrig utgitt i faksimileutgave av Emil Moestue a.s, Almanakkforlaget i 1993, til minne om at boktrykkerkunsten kunne feire sitt 350-års-jubileum i Norge. Faksimileutgaven er et opptrykk av det eneste eksemplaret av almanakken som har overlevd til i dag. Gerhard Munthe skriver blant annet følgende i et lite hefte som fulgte med opptrykket ved utgivelsen: «I 1643 kom den første boktrykker til Norge. Det var sent, meget sent sett i europeisk sammenheng. Det var mer enn 200 år etter at Johan Gutenberg hadde fått trykt sine første bøker i Tyskland. Danmark og Sverige hadde hatt trykkerier siden 1482 og 1483.
I Europa var det bare det tyrkiske rike som i 1643 fremdeles var uten boktrykker. Men i 1643 kom den danske boktrykker Tyge Nielssøn fra København til Christiania og satt opp sitt boktrykkerverksted der. Hit var han kalt av den aktive og meget skriveglade sokneprest i Romedal på Hedmarken, Christen Steffensøn Bang som trengte en mann til å trykke sitt litterære storverk Postilla Catechetica. Da det omsider var ferdig i 1662 var det blitt et verk på åtte digre bind i kvartformat med tilsammen godt over 9 000 sider. Lenge hørte det til vår litteraturs mest omfangsrike, og kanskje minst leste, storverk. Det ble imidlertid ikke dette verk Tyge Nielssøn kom til å begynne med. I sitt første arbeidsår i Norge gjorde han ferdig tre små trykk, et sørgevers på syv sider, en vise om den ytterste dommedag på åtte sider og endelig, som det viktigste av de tre trykk, En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel, 1644. Også almanakken var et beskjedent lite trykk på 48 upaginerte sider, og formatet var ikke større enn 10 * 7,5 cm. Men det er like fullt det første norske trykk vi kan kalle en bok.»
Videre skriver Munthe: «Tyge Nielssøns almanakk er sjelden på flere måter. For hele tidsrommet frem til 1814 var det bare en gang til, i 1678, at det ble gitt ut en egen norsk almanakk. (É) Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe trykkeriteknisk praktverk. Det var et nøkternt, skikkelig håndverk, trykt i to farger, svart og rødt. Tittelbladet, som også var omslag, var dekorert med den norske løve og forsynt med trykkested og boktrykkernavn. Og etter det går man over til teksten på side to. Året 1644 blir plassert inn i den kronologiske sammenheng. Det er år 5610 etter verdens skapelse, 83 år etter at Ditmarsken ble erobret, det oppgis å være 96 år etter kong Fredrik II.s død (noe som må være trykkfeil for 56 år), 67 år etter kong Christian IV.s fødsel og 41 år etter at 'den utvalgte prins' Christian ble født. Deretter følger en liste over tegn og forklaringer som er nødvendige for bruken av selve kalenderen. Denne kommer på de neste sider, en dobbeltside for hver måned. Januar måned begynner med ønsket: Gud gi oss fred og et lykksalig år, og så får vi opplysninger om sol, måne, planeter og stjerner, henvisninger til skriftsteder i Bibelen, karakteristikk av måneden, inntil det hele avsluttes med et visdomsord. For januar er visdommen denne: Den som drømmer og merker at en tann har falt ut, han har i sannhet mistet en god venn.
For april har livserfaringen resultert i denne sentens: I denne måned var daglønnerne vel tilfreds med å kunne gå hjem så snart de var møtt frem til arbeide. Litt mer resignert er det for august: I denne måned er det ikke godt å venne gamle barn fra å drikke øl og vin. Noe en straks legger merke til i Tyge Nielssøns almanakk er at dagene ikke er oppført med navn, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, ved siden av datotallet, slik vi er vant til. I stedet er dagene markert med små bokstaver, a, b, c, d, e og f. Søndagen er angitt med stor bokstav trykt i rødt.
I Tyge Nielssøns almanakk for 1644 begynner året med en mandag. Den hadde følgelig fått bokstavmarkeringen a, mens den første søndag hadde fått stor, rød, G. Deretter begynte en ny uke med en liten a for mandag, b for tirsdag og så videre frem til neste søndag med en ny stor, rød G. Søndagsbokstaven står oppført i forkortelseslisten og tegnforklaringen først i almanakken. Nå var året 1644 et skuddår, og det ga et spesielt problem. Det ble løst slikt: Lørdagen 24. februar var oppført som skuddag og med bokstaven f. Dagen etter hadde også fått bokstavmarkeringen F, men vel og merke med stor F og rødt siden det var søndag. Deretter går tidsregningen videre med g som mandagsbokstav og F som søndagsbokstav. I et skuddår som 1644 blir det således to søndagsbokstaver, G for tiden før skuddagen, F for tiden etter skuddagen. Hadde året ikke vært et skuddår, ville det hatt samme bokstavering gjennom alle ukene. Denne måte å markere ukedagene på hadde vært brukt i de eldre «evighetskalendre», men her i Tyge Nielssøns almanakk for et bestemt år gjør den bare boken tungvint å bruke.
Almanakken ble avsluttet med et kapitel som inneholdt varsler og spådommer for det år som kom: Et lidet Prognosticon, eller Practica Paa det Aar effter vor Frelseris oc Saliggiørelses Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Særlig konkrete var ikke disse værvarsler, og om de hadde vært til noe praktisk nytte er vel heller tvilsomt. For ettertiden har de størst interesse fordi de forteller om tidens tro og erfaringsgrunnlag. Både i norske og danske almanakker gikk værvarslene for kommende år mer og mer over til å følge værrapportene fra 19 år tidligere. For da var månens stilling den samme i årets løp som for det året varslene skulle gjelde, og det var først og fremst månens stilling og gang som man trodde påvirket værforholdene. Dette var den tids langtidsvarsler. «Fuld Maane den 6. (september) gifuer god fortrøstning til bedre og varmere Vejr, men uden blest og tyct veir gaar det neppe aff.» (É) I året 1644 ventet man to solformørkelser, 27. februar: 'ganske fuldkommen oc skreckelig at see', og 22. august. Almanakken hadde også gode råd å gi for folks helse. Så tidlig som i den danske univeritetslov fra 1539 ble det bestemt at to medisinske professorer skulle pålegges å utgi en almanakk. Bakgrunnen var den nære forbindelse man den gang mente det var mellom astronomi, astrologi og medisin.
I Tyge Nielssøns almanakk står det egne tegn for bad, koppsetting og årelating i tegnforklaringen, og følger man disse tegn får man vite når på året man skal foreta dem. Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe selvstendig, originalt arbeide. I det vesentlige var det et opptrykk av en tilsvarende dansk almanakk for samme år utført av Peder Hansen Raadstuskriver. Det er bare opplysningene om markedene og solformørkelsene Tyge Nielssøn hadde føyet til selv».
Så langt Gerhard Munthe. Rasch fortsetter:
Den egentlige grunn til at Tyge Nielssøn overhodet ble kalt til Norge og ble skaffet muligheter til å oppholde seg her, var at han skulle trykke presten Christen Steffensøn Bangs store katekismeverk «Postilla Catechetica», planlagt i åtte bind. Dette verket skulle etter prestens uttalelser være ferdig til den 29. september 1643, hvilket ikke ble tilfelle. Det kom i dette tilfelle til en skriftveksel mellom presten Bang og Tyge Nielssøn som resulterte i at Tyge den 20. desember 1643 tok ut stevning mot Bang. I denne anker han over at han iflg. Bangs anmodning var kommet her til landet med sitt trykkeri, hvorved han var påført store omkostninger og besværligheter som han mente Bang var pliktig til å erstatte ham i henhold til hans løfte om å komme ham til hjelp «med en anseelig Sum Penge». Dernest anker han over at Bang har brutt den kontrakt som ble opprettet dem imellom ved ikke å ha skaffet tilveie tilstrekkelig papir til den boken som skulle være ferdig til Mikkelsmesse 1643. For det tredje påsto han at de 200 Rdlr. som Bang hadde betalt ham var et lån hvorav han skulle betale årlige renter, og ikke forskudd på honorar for trykking av Bangs bok, som Bang nå påsto.
Tyge Nielssøn mister trykkeriet
Saken ble først foredradd for Domskapitlet den 3. april 1644, der «Erlig oc Velacht Thyge Nielssøn priviligeret Bogtrykker udi Christiania hans Wegne møtte Jens Jacobssøn». Bang leverte motinnlegg, hvori han sier at dersom boken ikke er ferdigtrykt, forlanger han ett eksemplar av så mange ark som er ferdige og som Tyge har fått et forskudd på honorar på, stort 200 Rdlr. Videre forlanger han så mange ris papir «af det store Engelske (som var 40 Riis) som er beholden: Item 250 Riis andet Papir». Ennvidere skal Tyge Nielssøn tilbakebetale de 200 Rdlr. som han har forstrukket ham med eller gi en forsikring om at han vil fortsette sitt arbeide med trykking av hans bøker. Til slutt forlanger Bang, dersom disse hans forordninger ikke ble etterkommet, 1) sitt manuskript tilbakelevert, 2) det papir som er i behold og 3) de forskutterte pengene tilbakebetalt.
Ved konsistoriets møte den 11. mai 1644 møtte Bang personlig og fremla nye innlegg og gjentok sine krav fra forrige møte. I Domkapitlet satt fire geistlige herrer som på forhånd neppe hadde noe tilovers for en som hadde utgitt Chronichs tolvprekener, det som hadde bevirket til at denne presten, som ble kalt datidens Søren Kierkegaard, ble «Predikestolen forbudt». Dessuten hadde han også trykt et skrift for krigerpresten Kjeld Stub, heller ingen god venn av d'herrer geistlige i Domkapitlet. Disse ga da også Bang fullstendig medhold, og Tyge Nielssøn ble dømt til å erstatte «Hannem sine forstrackte penger saa vell som Andet Hand H. Christen Skyldigh monne være med billigh Kost och Tæringh».
Da Tyge Nielssøn etter all sannsynlighet ikke har kunnet etterkomme disse kravene, har presten Bang lagt beslag på hele trykkeriet, og dermed ble det for alltid slutt på Tyges trykkerivirksomhet. I 1932 sa overbibliotekar W. Munthe i sin jubileumstale: «Tyge Nielssøns presse brøt vei for boktrykkerkunsten her hjemme. Det skjedde sent og det skjedde smått, men den la likevel den første sten i den grunnmur som nå bærer norsk åndsliv og opplysning, norsk kultur og fremskritt». Etter 1644 mister vi fullstendig spor etter boktrykkeren Tyge Nielssøn.
Trykkeriet finnes fremdeles i dag…
Enersens Trykkeri i Nils Hansens vei 12 på Bryn i Oslo er en direkte videreføring av Tyge Nielssøns trykkeri fra 1643, og med det også en av Norges eldste bedrifter. De overtok Nielssøns trykkpresse, og regner seg som et selskap i kontinuerlig drift siden 1646. (foto: med tillatelse fra Enersens Trykkeri, hentet fra deres presentasjonsbroisjyre).
Trykkeriet som Tyge Nielssøn startet, derimot, kan vi spore helt til våre dager, til Enersens Trykkeri A.S i Oslo. I " Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer " følges Tyge Nielssøns trykkeri opp til i dag ved at pressen havnet i Valentin Kuhns trykkeri, som ble fortsatt av bokhandler og bokbinder Hans Hoff i 1670. Svigersønnen Wilhelm Wedemann overtok etter Hoff, deretter enken Ambjør Marie Jensdatter Hobro, så søstersønnen Jens Andersen Berg, og deretter hans enke Jessine Marie Ørbek Berg som giftet seg med Samuel Conrad Schwach. Hans stesønn Jens Ørbek Berg drev så videre, etter ham hans enke Lene Kathrine Brandt Berg, og etter henne sønnen Nils Jørgen Berg som i 1816 overdro trykkeriet til Christiania Waisenhus. Dette trykkeriet ble senere Lysningsbladets trykkeri, i 1941 ble det Nelsons trykkeri, og i 1944 overtok boktrykker Willy Enersen bedriften som fremdelen i 1999 heter Enersens Trykkeri AS. Trykkeriet flyttet fra sentrum av Oslo for omkring 30 år siden, og holder i dag til på Bryn.
Fra Hoff overtok i 1670 og frem til N.J. Berg solgte det i 1816, var trykkeriet i samme families eie i 146 år.
Brev fra Thyge Nielsens hånd, datert 1659. (Fra A. St. Castbergs bok fra 1938.)
To år senere, i 1646, treffer vi imidlertid ifølge den nye teori mannen igjen som fullmektig for stiftskriveren i Bergen, og litt senere som fullmektig for fogden Niels Knag på Sula i Sunnmøre. Denne bodde på gården Holen, like ved gården Vågnes, som senere skulle bli Tyge Nielssøns sted. Den første tiden som fullmektig bor Tyge Nielssøn på gården Dybvig, men allerede den 18. februar 1650 kalles han «Tyge Nielssøn på Waagge». Den 24. april samme år tar han borgerskap i Bergen. Dette for å kunne drive handel med borgerne i Bergen, noe Tyge Nielssøn drev flittig ved siden av sin kontortjeneste i årene 1650 til '56.
Tyge Nielssøn bodde på gården Vågnes hele sitt liv. Han kjøpte seg også senere gården Mosdahl i Ørsta. Fogden Niels Jenssøn Knag og sorenskriveren av samme navn er høyst sannsynlig i slekt, men det har hittil ikke latt seg gjøre å påvise. Heller ikke er det mulig å påvise noen slektskapsforbindelse mellom disse og den fogden Niels Jacobssøn Knag, hvis datter Maren Nielsdatter Knag ble gift med Tyge Nielssøn. Etter en ulykke måtte Niels Knag amputere sitt ene ben, og ble derved delvis tjenesteudyktig. Idet han var forhindret fra å reise omkring, fikk han den 19. mai 1656 lensherren Ove Bjelkes tillatelse til å avstå embedet til Tyge Nielssøn.
I kontrakten mellom dem ble det bestemt at Tyge Nielssøn skulle svare Niels Knag 80 Rdlr. årlig så lenge han levde, og overlate ham bruken av sorenskrivergården «kvit og frit paa det at han dog af samme Bestilling kan nyde noget til sit Livs Underholdning, efterdi samme ulykkelige Tilfælde er paakommet i hans Bestillings Forretning». Ove Bjelkes bestalling av 21. juni 1656 ble fornyet av Erik Kragh 27. juli s.å., og fikk kgl. konfirmasjon 12. september 1662. Niels Knag påsto senere at avtalen hadde vært at han skulle ha 100 Rdlr. årlig, men da saken ble innbragt for lensherren, fant han at 80 Rdlr. var passende. Kontrakten ble så konfirmert 20. september 1664. Tyge Nielssøn flyttet imidlertid aldri inn i skrivergården, selv etterat han var blitt sorenskriver, men fortsatte å bo på Vågnes hele sitt liv.
Det heter at «Skrivergaarden har han ei selv kunnet bebo formedelst dets vidt Fraliggende, hvorfor han den til bønder, som nu bruger og besidder, har bortbygslet og deraf nydt de allernaadigst paabudne Rigtigheder». Sitt borgerskap i Bergen oppsa Tyge imidlertid like etterat han var blitt sorenskriver, den 7. august 1656.
I 1658 var Tyge Nielssøn med under tilbakeerobringen av Trondhjems len. I den fra Bergen oppsendte troppestyrke lot han «sig bruge med Almuen og Bergenhus Len, der ingen anden vilde af de andre gaa, at beleyre og indtage Trondhjem». Han synes å ha vært regnskapsfører og utført en slags speidertjeneste. Selv sier han i en skrivelse av 29. juli 1673 at han «udi forrige Feide Tid efter Herr Kanslers velb. Ove Bielkes Ordre, der jeg udi den farligste Ufred havde med Penge at føre til Millitsien, saavelsom Kundskab at gjøre, lod se min Kjerlighed og Trofasthed til Landets Tjenste og Bedste». Amtmann Knut Giedde uttaler seg ved en senere anledning med megen anerkjennelse om denne tjeneste.
Sammen med sorenskriveren i Nordhordlen og fogden Peder Pedersen utarbeidet Tyge Nielssøn etter oppdrag i årene 1666 og 1667 matrikkelen for Sunnmøre. Da han begynte å bli gammel, søkte Tyge Nielssøn i 1671 om å få sin eldste sønn til suksessor i embetet, og «de Bielker lovet at være hans Patroner herudi, eftersom han og længe har tjent dem». Det siste ting Tyge Nielssøn Castberg administrerte, holdtes 18. juni 1687. Og da han iflg. sønnen Hennings uttalelse sto i embedet til sin død, er vel denne derfor inntrådt kort tid etter dette ting. Allerede 5. november samme år opptrer i ethvert fall en ny sorenskriver på Sunnmøre. Castberg hadde da sittet i embedet i 33 år. Sønnen Henning sier at han i løpet av denne tid aldri hadde fått noen dom underkjent av en høyere rett.
Tyge Nielssøn Castberg ble gift ca 1649 i Borgund kirke med Maren Nielsdatter Knag , født 1626. Etter sin manns død overtok Maren Nielsdatter Knag forpaktningen av Vågnes, og bodde der til sin død den 17. september 1705, 79 år gammel. Tyge Nielssøn Castberg oppga i 1673 at han hadde 7 barn.
2. ledd Niels Tygesen Castberg
Niels Tygesen Castberg er født på Vågnes ca 1650. Han ble innskrevet som student i København 1669 «ex Schola Bergensi». Baccalaureus 1672, ved hvilken anledning navnet Castberg for første gang benyttes. Skjønt utdannet som teolog søkte faren å få ham til sin medhjelper og suksessor i sorenskriverembedet, da han «for sit vanskelige Mæles Skyld ikke kan til Prædikestolen befordres». Ove Bielkes svigersønn Knut Giedde anførte ham til oversekretæren i det danske Kancelli, idet han fremholder farens fortjenster i de seneste krigstider, «som Herr Gen. lieut. Bielke, jeg og Andre er vitterligt». Den 25. februar 1674 fikk han så bestalling som sorenskriver, men han har neppe tiltrådt denne stilling.
Hen vedble å bo i København, hvor han i 1685 ble gift med Margrethe Christiansdatter, etter 4. april å ha fått kgl. bevilling til å vies hjemme i huset. 1. juli 1687 har han som vitne undertegnet et testamente fra byfogd Peder Willadsen til bl.a. Anne Christensdatter. I dette kaller han seg «dr.». Han hadde to døtre, Maria (d. barnløs) og Chirsten.
Chirsten Castberg er født i København 1689 og døde i Sandviken ved Bergen 20. februar 1758. Hun ble begravet 1. mars på Korskirkegården «med Ringen og hel Skole», likesom hun ble «gratis bortbåret av studentersocietetet». Hun ble gift med overtollbetjent Ahasverus Jæger , født 1679 og død 1745. Begravet 27. september. Ved en anledning sier han at hans kone er «kommet av smuk Familie». De hadde 12 barn.
Gå til aneliste/Go to Ancestor List
